Intelligens er ingen allment akseptert definisjon, hva er det egentlig? Er det noe vi har lært oss eller er det medfødt? Man kan si det er to bolker av intelligens, den generelle faktoren, den må vi ha for å kunne fungere. Den andre er den spesifikke faktoren. Denne er vanskeligere å skille. Dette er andre kunnskaper, de som for eksempel gjelder i skolen.
Alfred Binet er et kjent navn når man snakker om intelligens. Han var nemlig den som startet testing av skoleelever. Grunnen til at han gjorde dette var fordi han ville teste hvem av elevene som eventuelt trengte ekstra oppfølgning. Ved å teste elevene kunne man finne ut hvordan de lå ann faglig, og der etter følge dem opp. Den kunne også brukes omvendt, for å finne ut om elever hadde særlige behov, at de var spesielt modne. Altså at de kunne få begynne på skolen tideligere. Dette ble det slutt på når tilpasset opplæring ble vanlig i norsk skole.
Det som er aktuelt for testingen nå er diagnostiserting, lærevansker og kognitiv utvikling. Det er mange barn i skolen som har problemer. Hvor mye skal man legge vekt på disse testene? Er de korrekte? Jeg vil tro de til en viss grad er bra å utføre slike tester, for å få et overblikk. Men i noen tilfeller kan dette slå feil, man kan bomme. Alle kan litt av alt, men det er ikke sikkert man er heldig i det man utfører testen. Man kan få en feil vurdering, og ikke få vist hva man egentlig kan.
Jeg har ikke gjort meg opp noen mening om hva jeg egentlig synes om slike tester. På en måte synes jeg det er bra. På den måten kan man hjelpe elever som sliter og trenger ekstra oppfølgning, men så er jeg også skeptisk til hvordan det fungerer. Er "informasjonen" man får rett?
Det er mange bevis på at om man ikke klarer seg så bra faglig på skolen, kan man likevell komme langt! Jeg føler noen tenker veldig firkantet og gjør seg opp en mening om at hvis man er faglig dårlig på skolen er det ingen sjanse i det hele tatt for å kunne få seg en god jobb eller gjøre det bra. Jeg synes det blir feil å tenke slik. Noen mennesker interesserer seg kanskje for noe helt spesielt og brenner for det uten at de kanskje har enromt god allmennkunskap om alt annet i tillegg. Slik er det, folk er forskjellige.
søndag 30. november 2008
søndag 23. november 2008
Sosiokulturelle perspektiv
I den sosiokulturelle teorien blir kunnskapen betraktet som sosialt og kulturelt. Læring skjer gjennom samspill mellom mennesker og språk, og kommunikasjon er sentrale elementer i læringsprosessen. Mannen som står bak denne teorien er Vygotskji. Han så på språket som et av de viktigste virkemidlene vi har. Det er jo helt sant, hvordan ellers skulle vi kommunisert. Det hadde vertfall blitt langt mer komplisert.
Det blir sagt at læring er meditert. Det vil si at man gjennom forskjellige redskaper utveksler kunnskapen oss i mellom. Med redskap menes de ressursene, både språklige, intellektuelle og fysiske, som vi har tilgang til, og som vi bruker i hverdagen. De fysiske redskapene kan være datamaskin, kalkulator og lignende. Et begrep som her blir brukt er; Homo Faber, det betyr altså det redskapsbrukende mennesket.
Her en dag spurte jeg søskenbarnet mitt om når han hadde bursdag. Etter en liten samtale spurte jeg, ”ja, men hvor gammel blir du da?”. Uten å si et ord holdt han opp 5 fingre. Altså kan 5 fingre erstattes med tallet og symbolet ”5”. Symbolet er da en hjelper i denne situasjonen. Etter ett par sekunder sa han ordet ”fem”. Dette viser at han som barn bruker dette redskapet for å kunne gjøre seg forstått slik at jeg så at det virkelig var fem år han ble. Han brukte ikke bare språket. Det er veldig vanlig av små barn å bruke slike symboler for å vise hvor gamle de er. De tar først de fysiske redskapene i bruk og utvikler seg videre på grunnlag av dette.
Det blir sagt at læring er meditert. Det vil si at man gjennom forskjellige redskaper utveksler kunnskapen oss i mellom. Med redskap menes de ressursene, både språklige, intellektuelle og fysiske, som vi har tilgang til, og som vi bruker i hverdagen. De fysiske redskapene kan være datamaskin, kalkulator og lignende. Et begrep som her blir brukt er; Homo Faber, det betyr altså det redskapsbrukende mennesket.
Her en dag spurte jeg søskenbarnet mitt om når han hadde bursdag. Etter en liten samtale spurte jeg, ”ja, men hvor gammel blir du da?”. Uten å si et ord holdt han opp 5 fingre. Altså kan 5 fingre erstattes med tallet og symbolet ”5”. Symbolet er da en hjelper i denne situasjonen. Etter ett par sekunder sa han ordet ”fem”. Dette viser at han som barn bruker dette redskapet for å kunne gjøre seg forstått slik at jeg så at det virkelig var fem år han ble. Han brukte ikke bare språket. Det er veldig vanlig av små barn å bruke slike symboler for å vise hvor gamle de er. De tar først de fysiske redskapene i bruk og utvikler seg videre på grunnlag av dette.
søndag 16. november 2008
Konstruktivisme - konstruere sin egen kunnskap
Konstruktivisme vil si å konstruere sin egen kunnskap. Kunnskapen kan ikke overføres, derfor må eleven stå i fokus, kunnskapen må bearbeides og prøves ut. Man kan på mange måter si at man konstruerer vår egne lille verden, for man kan egentlig ikke vite hvordan verden er, alle opplever jo ting forskjellig.
Assimilasjon og akkomodasjon er ord som tideligere har vært helt ukjente for meg. Etter siste pedagogikkøkt tror og håper jeg, at jeg fikk en viss forståelse av hva det betyr. Dette er beskrivelse på det som Piaget mente var de to læringsprosessenene. Læringsprosessen dreier seg om å tilpasse skjemaene gjennom to delprosesser. Assimilasjon betyr å tilpasse verden til seg selv, det vil si at man lager seg en forestilling om hvordan noe er, men dette er ikke fullstendige forklaringer, og det er forholdsvis enkelt å lære. Gjennom akkomodasjon tenker man litt lenger, og her tilpasser man seg selv til verden, og dette er virkelig læring. Det kan være at man har laget seg et skjema om hvordan noe er, men etter hvert finner ut at man kanskje har misforstått litt, eller rett og slett tar helt feil. Da må man akkomodere denne nye kunnskapen. Altså man kan over lengre tid ha oppfattet en ting, men så viser det seg at man tar helt feil og må rette opp dette ved å enten lage et nytt skjema eller forandre på det du allerede har. Det som endrer seg når man lærer, er et mentalt skjema, et skjema som utvider seg.
Jeg har ett eksempel fra da jeg var liten. En dag var jeg og mamma ute og handlet. Mamma skulle ta ut penger fra minibanken, og jeg sto rett ved siden av og fulgte godt med. I det pengene kommer ut av bankautomaten, ropte jeg høyt: ” Mamma vant, mamma vant”. I dette tilfellet må jeg ha trodd at dette var en slags spilleautomat, og jeg hadde laget meg et skjema over spilleautomater. Dette med at man trykker på noen knapper, og hvis man vinner, kommer det penger ut. Når mamma deretter forklarte meg hvordan det hele fungerte (spørs om jeg skjønte det helt på det tidspunktet, men jeg har vertfall forstått det på ett eller annet tidspunkt), har jeg måtte forandret på skjemaet mitt over bankautomater. Her måtte jeg gå inn i systemet å forandre på mine kunnskaper, fordi jeg har misforstått når jeg trodde at bankautomaten var spilleautomat.
Ett annet eksempel er fra nå i seinere tid. Jeg skulle laste ned en sang, som jeg skulle bruke i en gymtime i praksis. Vi skulle danse linedans, og jeg mente å assosiere det med en sang de fleste har hørt før, nemlig Captain Jack Joe. Jeg søkte på denne sangen lenge, men jeg fant den ikke om det smalt. Jeg måtte ringe til en venninne å høre…hun kunne fortelle meg at sangen faktisk het Cotton Eye Joe. Da ble jeg ganske overrasket. Mitt skjema hadde i alle år vært forstått med at sangen het Captain Jack joe (for meg høres det ut som de synger refrenget slik). Da måtte jeg forandre mine kunnskaper og vet fra nå av at den sangen heter Cotton Eye Joe :)
Assimilasjon og akkomodasjon er ord som tideligere har vært helt ukjente for meg. Etter siste pedagogikkøkt tror og håper jeg, at jeg fikk en viss forståelse av hva det betyr. Dette er beskrivelse på det som Piaget mente var de to læringsprosessenene. Læringsprosessen dreier seg om å tilpasse skjemaene gjennom to delprosesser. Assimilasjon betyr å tilpasse verden til seg selv, det vil si at man lager seg en forestilling om hvordan noe er, men dette er ikke fullstendige forklaringer, og det er forholdsvis enkelt å lære. Gjennom akkomodasjon tenker man litt lenger, og her tilpasser man seg selv til verden, og dette er virkelig læring. Det kan være at man har laget seg et skjema om hvordan noe er, men etter hvert finner ut at man kanskje har misforstått litt, eller rett og slett tar helt feil. Da må man akkomodere denne nye kunnskapen. Altså man kan over lengre tid ha oppfattet en ting, men så viser det seg at man tar helt feil og må rette opp dette ved å enten lage et nytt skjema eller forandre på det du allerede har. Det som endrer seg når man lærer, er et mentalt skjema, et skjema som utvider seg.
Jeg har ett eksempel fra da jeg var liten. En dag var jeg og mamma ute og handlet. Mamma skulle ta ut penger fra minibanken, og jeg sto rett ved siden av og fulgte godt med. I det pengene kommer ut av bankautomaten, ropte jeg høyt: ” Mamma vant, mamma vant”. I dette tilfellet må jeg ha trodd at dette var en slags spilleautomat, og jeg hadde laget meg et skjema over spilleautomater. Dette med at man trykker på noen knapper, og hvis man vinner, kommer det penger ut. Når mamma deretter forklarte meg hvordan det hele fungerte (spørs om jeg skjønte det helt på det tidspunktet, men jeg har vertfall forstått det på ett eller annet tidspunkt), har jeg måtte forandret på skjemaet mitt over bankautomater. Her måtte jeg gå inn i systemet å forandre på mine kunnskaper, fordi jeg har misforstått når jeg trodde at bankautomaten var spilleautomat.
Ett annet eksempel er fra nå i seinere tid. Jeg skulle laste ned en sang, som jeg skulle bruke i en gymtime i praksis. Vi skulle danse linedans, og jeg mente å assosiere det med en sang de fleste har hørt før, nemlig Captain Jack Joe. Jeg søkte på denne sangen lenge, men jeg fant den ikke om det smalt. Jeg måtte ringe til en venninne å høre…hun kunne fortelle meg at sangen faktisk het Cotton Eye Joe. Da ble jeg ganske overrasket. Mitt skjema hadde i alle år vært forstått med at sangen het Captain Jack joe (for meg høres det ut som de synger refrenget slik). Da måtte jeg forandre mine kunnskaper og vet fra nå av at den sangen heter Cotton Eye Joe :)
torsdag 6. november 2008
Hvordan lære de 14 største landområdene i verden på 10 minutter?
Det er rart hvordan vi ved forskjellige metoder kan huske forskjellige ting. Vi må først ta noe inn, for å så lagre det, for til slutt å kunne gjenhente informasjonen. Hvordan fåregår egentlig dette?
Når jeg satte meg ned for å skrive bloggen denne uken, tenkte jeg først på det vi hadde gjort i pedagogikken samme dag. Steinar ba oss om å lage en strategi for å huske de 14 største landområdene i verden i rett rekkefølge på kun ti minutter. Den første tanken jeg hadde var at jeg aldri kom til å huske de på så kort tid. Men jeg lot meg prøve.
Dette går ut på å forbinde landene med andre ting og bilder, for å så dikte en slags reise man skal reise gjennom. Man har bilder inne i hodet av ting som man forbinder med de forskjellige landene. Nå har jeg ikke notatene foran meg, jeg skal nå teste om jeg faktisk husker dem enda.
Jeg brukte et lite område av skolen som "reiserute".
Først kommer jeg gående fra Rommetveit studenthjem,altså på vei til skolen, helt til jeg får skolen i sikte. Det begynner ikke før jeg er kommet helt frem til den høyre inngangen (den med hvit dør). Der er en liten gjeng blåruss som danser. RUSSLAND. Jeg smiler fint til dem, tenker tilbake på min egen russetid, og blir misunnelig. Deretter går jeg inn den første glassdøren. Der blir jeg møtt av en canadagås som står med "ryggen" til helt klistret opp i ett hjørne. Den er redd. CANADA. Ferden går videre gjennom den andre døren. Det som møter meg der er et rart syn. For her står nemlig Mikke Mus og Minnie å ønsker meg velkommen. De står omtrent i "krysset" der man kan velge å gå mot høyre (inn mot kantinen) eller venstre (inn mot lille auditorium). USA. Minnie er veldig opptatt med å grave et hul. Hun har begynt å grave seg ned til andre siden av jorden. KINA. Mikke Mus står motiverende ved siden av å sier kontinuerlig "BRA, BRA, BARE GRAV VIDERE DU!". BRASIL.
Videre går jeg inn i kantinen. Det første som møter meg der, er et skilt hvor det står "Stekt kenguru" på menyen. AUSTRALIA. Forbausende snur jeg meg mot alle bordene i kantinen, og oppdager at der sitter kun indianere å spiser på stekt kenguru. INDIA. "Arg!!", alle plassene er opptatt. ARGENTINA. Jeg oppdager heldigvis at det er flere ståplasser ved kassen. KASAKSTAN. Når jeg skal betale maten min, får jeg beskjed om at kursen er byttet ut med en ny kurs som heter SU. Det går fint for denne gang, og jeg får betale med norske kroner. SUDAN.
Etter at jeg har spist opp maten min ved kantinen, går jeg på toalettet. Oppe i toalettet er det mye alger. ALGERIE. Jeg springer ut, og holder nesten på å krasje med kongen. KONGO.
Jeg velger å ta en tur på biblioteket, for jeg har hørt at det er kommet mange nye bøker om forskjellige land. NEW ZELAND. Jeg tar med meg en bok om landet MEXICO, setter meg på lesesalen og leser resten av dagen.
Jaggu meg så husket jeg alle forsatt!! Ikke værst. Jeg har hele reiseruten oppe i hodet, akkuratt som en film. Ser for meg hvor jeg går inn inngangen og hva som møter meg på de forskjellige plassene. Dette er en måte å huske ting på, jeg har aldri gjort det før, det skal bli morsomt å se hvor lenge jeg husker det. Gøy å prøve å utføre slike ting i praksis.
Når jeg satte meg ned for å skrive bloggen denne uken, tenkte jeg først på det vi hadde gjort i pedagogikken samme dag. Steinar ba oss om å lage en strategi for å huske de 14 største landområdene i verden i rett rekkefølge på kun ti minutter. Den første tanken jeg hadde var at jeg aldri kom til å huske de på så kort tid. Men jeg lot meg prøve.
Dette går ut på å forbinde landene med andre ting og bilder, for å så dikte en slags reise man skal reise gjennom. Man har bilder inne i hodet av ting som man forbinder med de forskjellige landene. Nå har jeg ikke notatene foran meg, jeg skal nå teste om jeg faktisk husker dem enda.
Jeg brukte et lite område av skolen som "reiserute".
Først kommer jeg gående fra Rommetveit studenthjem,altså på vei til skolen, helt til jeg får skolen i sikte. Det begynner ikke før jeg er kommet helt frem til den høyre inngangen (den med hvit dør). Der er en liten gjeng blåruss som danser. RUSSLAND. Jeg smiler fint til dem, tenker tilbake på min egen russetid, og blir misunnelig. Deretter går jeg inn den første glassdøren. Der blir jeg møtt av en canadagås som står med "ryggen" til helt klistret opp i ett hjørne. Den er redd. CANADA. Ferden går videre gjennom den andre døren. Det som møter meg der er et rart syn. For her står nemlig Mikke Mus og Minnie å ønsker meg velkommen. De står omtrent i "krysset" der man kan velge å gå mot høyre (inn mot kantinen) eller venstre (inn mot lille auditorium). USA. Minnie er veldig opptatt med å grave et hul. Hun har begynt å grave seg ned til andre siden av jorden. KINA. Mikke Mus står motiverende ved siden av å sier kontinuerlig "BRA, BRA, BARE GRAV VIDERE DU!". BRASIL.
Videre går jeg inn i kantinen. Det første som møter meg der, er et skilt hvor det står "Stekt kenguru" på menyen. AUSTRALIA. Forbausende snur jeg meg mot alle bordene i kantinen, og oppdager at der sitter kun indianere å spiser på stekt kenguru. INDIA. "Arg!!", alle plassene er opptatt. ARGENTINA. Jeg oppdager heldigvis at det er flere ståplasser ved kassen. KASAKSTAN. Når jeg skal betale maten min, får jeg beskjed om at kursen er byttet ut med en ny kurs som heter SU. Det går fint for denne gang, og jeg får betale med norske kroner. SUDAN.
Etter at jeg har spist opp maten min ved kantinen, går jeg på toalettet. Oppe i toalettet er det mye alger. ALGERIE. Jeg springer ut, og holder nesten på å krasje med kongen. KONGO.
Jeg velger å ta en tur på biblioteket, for jeg har hørt at det er kommet mange nye bøker om forskjellige land. NEW ZELAND. Jeg tar med meg en bok om landet MEXICO, setter meg på lesesalen og leser resten av dagen.
Jaggu meg så husket jeg alle forsatt!! Ikke værst. Jeg har hele reiseruten oppe i hodet, akkuratt som en film. Ser for meg hvor jeg går inn inngangen og hva som møter meg på de forskjellige plassene. Dette er en måte å huske ting på, jeg har aldri gjort det før, det skal bli morsomt å se hvor lenge jeg husker det. Gøy å prøve å utføre slike ting i praksis.
fredag 17. oktober 2008
Straff og belønning
Det er viktig at et barn får konsekvenser for sine galne handlinger, så lenge de er klar over at det de gjør er feil. Hva konsekvensene er og om disse konsekvensene er straff, kan diskuteres. Men så lenge barnet vet hva som skjer etter gjennomført gal handling, er dette konsekvenser som må gjennomføres. Jeg har opplevd i skolesammenheng en lærer som truet og truet. "Hvis ikke og om atte"..men ingenting skjedde. Eleven prøver seg gang på gang. Til slutt bygger det seg opp, og plutselig "eksploderer" læreren. Hvorfor ikke utført denne konsekvensen til å begynne med? Et barn kan tøye grensene utrolig langt, og hvis det ikke er noen grenser i det hele tatt, ja, da er jo dette kjempe gøy. Da går det ann å holde på til læreren blir skikkelig sint, å da blir det bare enda gøyere, for det skjer ingenting da heller. Når jeg snakker om konsekvens er ikke dette nødvendigvis straff i den forstand. Men det må settes i gang et tiltak som gjør at eleven forstår at dette er noe man ikke skal gjøre.
Man kan jo spørre seg selv, hva er egentlig straff? Man finner ut at det er vanskelig å svare på, for det er så individuelt. Elevene er forskjellige, å dette må man kunne se ann. Noe kan bli sagt til en elev, og den hefter seg ikke i det hele tatt, mens for en annen elev kan det bli et kjempeproblem. Dette er vanskelig, men det er viktig å være bestemt. Det er slik som Skinner sier at hvis læreren straffer, kan eleven oppleve å blir redd læreren. Dette er noe jeg aldri vil oppleve. Jeg vil aldri skremme mine elever. Men man må få elevene til å forstå hvilke handlinger/oppførsel som er uakseptabelt.
I super nanny kan man se hvordan barna blir straffet med konsekvenser av gjort handling. Hvis de ikke oppfører seg blir de eks satt i skammekroken hver gang. Så lenge barna vet hva som skjer om denne regelen blir brutt, er det vikitg at også "straffen" blir satt hvis det skal fungere.
Et eksempel er et barn som går i skapet og finner sjokloade. Første gang barnet gjør dette,må det bli det reagert på. Men på en rolig og fin måte forklart at, "Sjokolade er noe man spiser på lørdager, det er ikke lov å gå å forsyne seg i skapet på egen hånd". Man sørger for at barnet har forstått. Handlingen forekommer igjen.. Man forklarer da at hvis barnet gjør dette igjen, så forsvinner lørdagens godtepose. Dette skjer igjen, og da er det viktig å være bestemt. "Nå gjorde du det igjen, dermed ingen godtepose på lørdag". Ferdig med det. Hvis dette da skal hjelpe bør man holde det man sier. Jeg må jo si at når jeg sitter her og skriver nå, føler jeg meg utrolig streng, og hadde sikkert fått ufattelig dårlig samvittighet når lørdagen kom. Men blir dette gjennomført, husker barnet forhåpentligvis at "Okei, sist gang jeg gjorde dette, fikk jeg altså ikke godtepose på lørdagen".
Hva er egentlig belønning? Man må finne belønningssystemer som fungerer. Belønning kan være alt fra klistremerker i bøkene til bonus ved å få spille slåball ute en skoletime. Skryt er motiverende, ikke minst uventet skryt. På samme måte som "straff", må belønningen utføres når det "ventes". Man må vertfall ikke love noe og ikke holde det, da mister man tiltroen til elevene.
Man kan jo spørre seg selv, hva er egentlig straff? Man finner ut at det er vanskelig å svare på, for det er så individuelt. Elevene er forskjellige, å dette må man kunne se ann. Noe kan bli sagt til en elev, og den hefter seg ikke i det hele tatt, mens for en annen elev kan det bli et kjempeproblem. Dette er vanskelig, men det er viktig å være bestemt. Det er slik som Skinner sier at hvis læreren straffer, kan eleven oppleve å blir redd læreren. Dette er noe jeg aldri vil oppleve. Jeg vil aldri skremme mine elever. Men man må få elevene til å forstå hvilke handlinger/oppførsel som er uakseptabelt.
I super nanny kan man se hvordan barna blir straffet med konsekvenser av gjort handling. Hvis de ikke oppfører seg blir de eks satt i skammekroken hver gang. Så lenge barna vet hva som skjer om denne regelen blir brutt, er det vikitg at også "straffen" blir satt hvis det skal fungere.
Et eksempel er et barn som går i skapet og finner sjokloade. Første gang barnet gjør dette,må det bli det reagert på. Men på en rolig og fin måte forklart at, "Sjokolade er noe man spiser på lørdager, det er ikke lov å gå å forsyne seg i skapet på egen hånd". Man sørger for at barnet har forstått. Handlingen forekommer igjen.. Man forklarer da at hvis barnet gjør dette igjen, så forsvinner lørdagens godtepose. Dette skjer igjen, og da er det viktig å være bestemt. "Nå gjorde du det igjen, dermed ingen godtepose på lørdag". Ferdig med det. Hvis dette da skal hjelpe bør man holde det man sier. Jeg må jo si at når jeg sitter her og skriver nå, føler jeg meg utrolig streng, og hadde sikkert fått ufattelig dårlig samvittighet når lørdagen kom. Men blir dette gjennomført, husker barnet forhåpentligvis at "Okei, sist gang jeg gjorde dette, fikk jeg altså ikke godtepose på lørdagen".
Hva er egentlig belønning? Man må finne belønningssystemer som fungerer. Belønning kan være alt fra klistremerker i bøkene til bonus ved å få spille slåball ute en skoletime. Skryt er motiverende, ikke minst uventet skryt. På samme måte som "straff", må belønningen utføres når det "ventes". Man må vertfall ikke love noe og ikke holde det, da mister man tiltroen til elevene.
fredag 10. oktober 2008
Hvordan blir elevene trygge på læreren sin?
Det er viktig hvordan elevene blir møtt av sin lærer på skolen. Alle elever har forventninger til lærerene sine, hvordan være en lojal støttespiller?
Ett moment er at elevene føler seg trygg på læreren sin, og i sitt eget klasserom. En lærer må være lojal overfor sine elever og man skal på best mulig måte prøve å "beskytte" elevene. Noen elever kan ha personlige problemer som gjerne kan "hemme" dem i skolehverdagen. Dette trenger for all del ikke være store problemer, men kanskje nok til at eleven kan ha enn litt annerledes skolehverdag enn den selv kunne ønsket. Derfor må man prøve å fokusere på det eleven er flink til, og hjelpe eleven til å kunne tenke positiv.
En lærer må kunne se hver elev på en god måte, bry seg, vise respekt og være en god støttespiller. En god forsutsetning for å kunne trives på skolen og har best mulig læringsutbytte, er å være trygg og bli sett.
Jeg glemmer aldri en elev i min klasse som hadde problemer med eksem. Denne eleven syntes rett og slett det var flaut og ville overhodet ikke at det skulle komme ut i klassen. Riktig nok var dette noe vi andre kunne se selv ,men det var ingen av elevene som heftet seg i det hele tatt. Det kunne oppstå ubekvemme situasjoner når vi skulle holde i hendene to og to, da stod den eleven ofte alene. Det jeg vil frem til er at læreren påpekte dette hele tiden, "nå må du huske å smøre deg", "pass på at det ikke sprekker når du nå går ut i den kalde luften". En ting var å vise omsorg, men dette ble gjort på helt feil måte. Hver gang ble det påpekt slik at vi andre kunne høre det. Jeg husker at man kunne se på den eleven at det var helt forferdelig. "Hyysj, ikke si det så høyt". Hadde dette vært en av mine elever ville jeg heller tatt eleven til siden for å snakket om problemet, og jeg synes det er viktig at temaet hadde foregått på tomannshånd. Ikke i "plenum" i klassen. Denne eleven fikk "feil" oppmeksomhet, mener jeg.
Personlig vil jeg også tro at i en slik situasjon var det heller ingen av de andre elevene som sa "hemmelige" ting til læreren, for en kunne jo risikere at de andre i klassen fikk vite det uansett.
Det er synd, for kanskje bare tanken av at en "voksen" vet, kan gjøre et barn trygg.
Jeg skrev i mitt første blogginnlegg om en lærer jeg husker godt. Mye av grunnen til at jeg husket den læreren var på grunn av hennes måte å være på mot oss som elever. Hun viste mye kjærlighet og jeg følte meg trygg på henne.
En må også følge godt med, å være oppmerksom hele tiden. Dette er kanskje lettere sagt enn gjort, men klarer man det er man spart for mye. Det kan skje konflikter i klassen som absolutt må tas opp, enten det gjelder hele klassen, eller enkeltpersoner. Men dette må legges merke til. Kanskje det fåregår ting i klassen som blir totalt oversett av læreren. På en av powerpoint presentasjonene står det , "Hvordan skal læreren vite når det er på tide å gripe inn? Jo, når det er rett før en situasjon utvikler seg til å bli alvorlig. Det kan være vanskelig å vite.
Derfor er det veldig viktig med klasseregler. Man bør ha konkrete, greie regler i klassen. Det som gjerne er best, er at elevene selv har vært med på å utforme disse reglene selv. Reglene må henge inne i klasserommet, slik at det er oversiktelig og greit. Blir noen av disse reglene brutt, må man gripe inn og høre hvorfor og hvordan disse reglene be brutt? Dette gir også trygghet for elevene.
Ellers synes jeg det er viktig å la elevene få muligheten til å lage klasserommet til sitt "eget", med tegninger og annet arbeid.
Ett moment er at elevene føler seg trygg på læreren sin, og i sitt eget klasserom. En lærer må være lojal overfor sine elever og man skal på best mulig måte prøve å "beskytte" elevene. Noen elever kan ha personlige problemer som gjerne kan "hemme" dem i skolehverdagen. Dette trenger for all del ikke være store problemer, men kanskje nok til at eleven kan ha enn litt annerledes skolehverdag enn den selv kunne ønsket. Derfor må man prøve å fokusere på det eleven er flink til, og hjelpe eleven til å kunne tenke positiv.
En lærer må kunne se hver elev på en god måte, bry seg, vise respekt og være en god støttespiller. En god forsutsetning for å kunne trives på skolen og har best mulig læringsutbytte, er å være trygg og bli sett.
Jeg glemmer aldri en elev i min klasse som hadde problemer med eksem. Denne eleven syntes rett og slett det var flaut og ville overhodet ikke at det skulle komme ut i klassen. Riktig nok var dette noe vi andre kunne se selv ,men det var ingen av elevene som heftet seg i det hele tatt. Det kunne oppstå ubekvemme situasjoner når vi skulle holde i hendene to og to, da stod den eleven ofte alene. Det jeg vil frem til er at læreren påpekte dette hele tiden, "nå må du huske å smøre deg", "pass på at det ikke sprekker når du nå går ut i den kalde luften". En ting var å vise omsorg, men dette ble gjort på helt feil måte. Hver gang ble det påpekt slik at vi andre kunne høre det. Jeg husker at man kunne se på den eleven at det var helt forferdelig. "Hyysj, ikke si det så høyt". Hadde dette vært en av mine elever ville jeg heller tatt eleven til siden for å snakket om problemet, og jeg synes det er viktig at temaet hadde foregått på tomannshånd. Ikke i "plenum" i klassen. Denne eleven fikk "feil" oppmeksomhet, mener jeg.
Personlig vil jeg også tro at i en slik situasjon var det heller ingen av de andre elevene som sa "hemmelige" ting til læreren, for en kunne jo risikere at de andre i klassen fikk vite det uansett.
Det er synd, for kanskje bare tanken av at en "voksen" vet, kan gjøre et barn trygg.
Jeg skrev i mitt første blogginnlegg om en lærer jeg husker godt. Mye av grunnen til at jeg husket den læreren var på grunn av hennes måte å være på mot oss som elever. Hun viste mye kjærlighet og jeg følte meg trygg på henne.
En må også følge godt med, å være oppmerksom hele tiden. Dette er kanskje lettere sagt enn gjort, men klarer man det er man spart for mye. Det kan skje konflikter i klassen som absolutt må tas opp, enten det gjelder hele klassen, eller enkeltpersoner. Men dette må legges merke til. Kanskje det fåregår ting i klassen som blir totalt oversett av læreren. På en av powerpoint presentasjonene står det , "Hvordan skal læreren vite når det er på tide å gripe inn? Jo, når det er rett før en situasjon utvikler seg til å bli alvorlig. Det kan være vanskelig å vite.
Derfor er det veldig viktig med klasseregler. Man bør ha konkrete, greie regler i klassen. Det som gjerne er best, er at elevene selv har vært med på å utforme disse reglene selv. Reglene må henge inne i klasserommet, slik at det er oversiktelig og greit. Blir noen av disse reglene brutt, må man gripe inn og høre hvorfor og hvordan disse reglene be brutt? Dette gir også trygghet for elevene.
Ellers synes jeg det er viktig å la elevene få muligheten til å lage klasserommet til sitt "eget", med tegninger og annet arbeid.
fredag 3. oktober 2008
Undervisningsplanlegging
Om noen få uker skal jeg for andre gang ut i praksis. Denne gangen skal vi ikke bare observere, men også ta del i undervisningen. Da må jeg planlegge undervisningen og hvordan jeg skal gå frem i de forskjellige øktene. Det finnes ingen fastisvar på hvordan man skal gjøre dette, men en god modell som kan brukes som hjelpemiddel, den didaktiske relasjonsmodell. Det er viktig at planleggingen dekker både faglige, pedagogiske og praktiske forhold for å gi elevene gode læringsbetingelser.
Det kreves forutsetninger både hos elevene og læreren for en vellykket læringssituasjon. Det er mange faktorer som spiller inn når det gjelder en elevs evne til å tilegne seg kunnskap. Er det seint eller tidelig på dagen? Mandag eller fredag? Og ellers generelle påvirkninger for den enkelte elev. Noe kan være kjempe spennende og interessant for en elev, mens sidemannen "detter helt av lasset" og klarer ikke å henge med i det hele tatt. Derfor er det en forutsetning å kjenne elevene godt. Da vet man på forhånd hva de er opptatt av, og hva som kan engasjere dem.
I tillegg til elevene spiller læreren også en viktig rolle. Er han/hun motivert, engasjert? Har læreren nok fagkunnskaper om emnet som skal gjennomgås?
Det å ha mål for det man holder på med er også kjempe viktig. Hva skal elevene sitte igjen med av kunnskap? Hva skal vi få ut av det vi nå skal gjennomføre?
Det man også må tenke på er hvilke "verktøy" man har til disposisjon når man skal planlegge. Bruk av klasserom, regler man har på skolen for diverse aktiviteter, ressurser o.l. Dette er noen rammefaktorer som kan hemme eller lette læringsprosessen. Jeg kan for eksempel få problemer hvis jeg har planlagt å vise en film, og ikke kommet på at det klasserommet vi har den/de timen/ene ikke har videoavspiller. Når det gjelder hvordan man skal gjennomføre timen praktisk vil jeg tro at dette har mye å si for resultatet. Her er det ulike klasseromsituasjoner, læringssituasjoner og arbeidssituasjoner. Jeg mener det er viktig å ha varierte måter å gjøre ting på, slik at elevene ikke går lei og vet nøyaktig hva som venter dem hver time. Dette gjør det mye mer spennende. Her vil jeg også nevne det med kjennskap til elevene. Hva fungerer i denne klassen, hva fungerer ikke? Det er ting man etterhvert legger merke til. Måten man gjør ting på vises jo igjen i det pedagogiske grunnsynet og hvilke måter man liker best og synes fungerer.
Innholdet blir etter hvilket fag man underviser i, og emne. Man har jo selvfølgelig lærebok og lærerplan, men er det alltid etter punkt og prikke relevant å gå slavisk etter lærerboka? Nei, for all del, det er åpent for andre innfallsvinkler også. Innholdet kan heller ikke være likt for alle elevene. Noen er kommet lengre i sin utvikling enn andre og trenger vanskeligere utfordringer på sitt nivå. "Headfittingprinsippet" er et godt bilde på dette. Hatter som er litt større enn hodet passer best. Elevene må på sitt nivå ha noe å strekke seg etter, utfordringer.
Til slutt sitter man igjen med en vurdering. Man kan på mange måter si at all evaluering er god evaluering. Enten har man hatt en vellyket økt eller mindre vellykket økt, da gjør man forandringer og får en bedre økt i neste omgang. Men det viktigste av alt er jo hva elevene sitter igjen med. Har de virkelig lært noe?
I den didaktiske relasjonsmodellen henger alle faktorene sammen og den klargjør sammenhenger og viser hvilke forskjellige elementer læreren må ta hensyn til. Hvis man har gjort et valg en plass, avgrenser dette for hva som er mulig i de andre kategoriene. Men om man har planlagt en time betyr ikke det at det alltid går akkuratt slik man hadde tenkt.
Det skaper også en viss trygghet som lærer å ha planlagt økten skikkelig. Når læreren er godt forberedt har elevene best mulighet til å virkelig lære noe mener jeg. Ellers vil jeg si at jeg ser ikke på den didaktiske relasjonsmodellen som en konkrekt oppskrift, men en god støtte. Etter hvert som man blir "drillet" på dette å planlegge undervisning tror jeg det stort sett vil gå av seg selv.
Det kreves forutsetninger både hos elevene og læreren for en vellykket læringssituasjon. Det er mange faktorer som spiller inn når det gjelder en elevs evne til å tilegne seg kunnskap. Er det seint eller tidelig på dagen? Mandag eller fredag? Og ellers generelle påvirkninger for den enkelte elev. Noe kan være kjempe spennende og interessant for en elev, mens sidemannen "detter helt av lasset" og klarer ikke å henge med i det hele tatt. Derfor er det en forutsetning å kjenne elevene godt. Da vet man på forhånd hva de er opptatt av, og hva som kan engasjere dem.
I tillegg til elevene spiller læreren også en viktig rolle. Er han/hun motivert, engasjert? Har læreren nok fagkunnskaper om emnet som skal gjennomgås?
Det å ha mål for det man holder på med er også kjempe viktig. Hva skal elevene sitte igjen med av kunnskap? Hva skal vi få ut av det vi nå skal gjennomføre?
Det man også må tenke på er hvilke "verktøy" man har til disposisjon når man skal planlegge. Bruk av klasserom, regler man har på skolen for diverse aktiviteter, ressurser o.l. Dette er noen rammefaktorer som kan hemme eller lette læringsprosessen. Jeg kan for eksempel få problemer hvis jeg har planlagt å vise en film, og ikke kommet på at det klasserommet vi har den/de timen/ene ikke har videoavspiller. Når det gjelder hvordan man skal gjennomføre timen praktisk vil jeg tro at dette har mye å si for resultatet. Her er det ulike klasseromsituasjoner, læringssituasjoner og arbeidssituasjoner. Jeg mener det er viktig å ha varierte måter å gjøre ting på, slik at elevene ikke går lei og vet nøyaktig hva som venter dem hver time. Dette gjør det mye mer spennende. Her vil jeg også nevne det med kjennskap til elevene. Hva fungerer i denne klassen, hva fungerer ikke? Det er ting man etterhvert legger merke til. Måten man gjør ting på vises jo igjen i det pedagogiske grunnsynet og hvilke måter man liker best og synes fungerer.
Innholdet blir etter hvilket fag man underviser i, og emne. Man har jo selvfølgelig lærebok og lærerplan, men er det alltid etter punkt og prikke relevant å gå slavisk etter lærerboka? Nei, for all del, det er åpent for andre innfallsvinkler også. Innholdet kan heller ikke være likt for alle elevene. Noen er kommet lengre i sin utvikling enn andre og trenger vanskeligere utfordringer på sitt nivå. "Headfittingprinsippet" er et godt bilde på dette. Hatter som er litt større enn hodet passer best. Elevene må på sitt nivå ha noe å strekke seg etter, utfordringer.
Til slutt sitter man igjen med en vurdering. Man kan på mange måter si at all evaluering er god evaluering. Enten har man hatt en vellyket økt eller mindre vellykket økt, da gjør man forandringer og får en bedre økt i neste omgang. Men det viktigste av alt er jo hva elevene sitter igjen med. Har de virkelig lært noe?
I den didaktiske relasjonsmodellen henger alle faktorene sammen og den klargjør sammenhenger og viser hvilke forskjellige elementer læreren må ta hensyn til. Hvis man har gjort et valg en plass, avgrenser dette for hva som er mulig i de andre kategoriene. Men om man har planlagt en time betyr ikke det at det alltid går akkuratt slik man hadde tenkt.
Det skaper også en viss trygghet som lærer å ha planlagt økten skikkelig. Når læreren er godt forberedt har elevene best mulighet til å virkelig lære noe mener jeg. Ellers vil jeg si at jeg ser ikke på den didaktiske relasjonsmodellen som en konkrekt oppskrift, men en god støtte. Etter hvert som man blir "drillet" på dette å planlegge undervisning tror jeg det stort sett vil gå av seg selv.
lørdag 27. september 2008
Pedagogisk Grunnsyn
Pedagogisk grunnsyn er tanker, oppfatninger, ideer og retningslinjer til å jobbe på grunnlag av i pedagogikken. Vi har gjennomgått dette nøye på skolen denne uken, men ennå er det vanskelig for meg å si konkret hva som er mitt endelige pedagogiske grunnsyn. Dette er stoff som må "synke" litt , samtidig er det mye å holde styr på og mange forskjellige momenter og småting som må falle på plass. Som jeg har forstått er dette noe vi ska jobbe mye med fremover, hvor vi skal ha gruppepresentasjoner og diverse, og da etter hvert vil jeg finne ut av hva som er mitt pedagogiske grunnsyn mer konkret. "Veien blir også til når man går", erfaringer er viktig.
Men det er momenter og prioriteringer jeg ser på som viktigere og mer "riktige" for meg enn andre.
Jeg kan med en gang si at jeg har et eklektisk grunnsyn, dette er fordi disse momentene jeg har hengt meg opp i, er fra forskjellige grunnsyn. Jeg har nedenfor skrevet litt om de forskjellige grunnsynene vi har gått gjennom.
Psykoanalysens teori ble grunnlagt av Sigmund Freud. Den tar utgangspunkt i at vi alle går rundt med underbevisste tanker, følelser og ønsker, og at dette utgjør vår atferd uten at vi selv er klar over det. I drømmer kan gjerne noe av det ubevisste komme til syne, og det var også derfor drømmetydning var så viktig for Freud. Fordi mennesket har disse indre konfliktene, må det stadig kjempe med samfunnet. Det er tre forskjellige "deler" i personligheten. Det er id, som er drifter i kroppen, foreksempel det at du kunne tenke deg å gjøre en eller flere ting på din egen måte, men så strider dette imot samvittigheten, og det som er rett og galt. Det kan da defineres som super-ego. Mens da til slutt er ego delvis bevisst og megler mellom id og superego, altså slik du "egentlig" vil at det skal være og det som står på samvittigheten din.
Behaviorisme er en psykologisk retning som ble utviklet i USA i første halvdel av 1900-tallet.
Slik som jeg har forstått det er dette en retning som går på det å lære gjennom en betinging, slik som vi snakket om i en av pedagogikk timene. Vi snakket om en hund som ble servert mat, og når maten kom så begynte hunden og sygle. Når maten da ble satt frem flere ganger ble det også ringt med en bjelle. Da skjønte hunden at nå var det mat, fordi bjellen ringte. Dermed ble det en slags kobling mellom ringing av bjelle å det å få mat. Derfor kunne en også kun ringe med bjellen uten å sette frem mat, og alikevell begynte hunden og sygle. Man kan si at hunden da var blitt betinget. Dette var det Pavlov som drev med. Her kan man observere hva som påvirker individet, og hva slags adferd som følger av denne påvirkningen. Det blir først en stimuli, (det er påvirkningen), så er det individet som reagerer på sin måte og sender ut sin respons. Dette kalles den behavoristiske påvirkningsmodellen.
I følge behaviorismen er mennesket født til å kunne lære hva som helst og mennesket fungerer som en maskin. "Straff" og "belønning" er også to viktige begreper.
Humanetisk psykologi blir kalt den "tredje kraft" i psykologien. Mennesket er godt, fritt og står i sentrum. Det er en trang til vekst og selvrealisering. Maslow har laget en behovshieraki-pyramide som illustrerer dette godt. I bunn ligger de nødvendige behovene for å kunne overleve, og etter hvert strekker man seg mot nye behov slik at når man har nådd toppen er alt så og si bare vellstand. (Dette er hvis alle behovene er dekket oppover.) Grunnsynet fokuserer også mye på nåtiden, "her og nå", og ikke det som har skjedd i fortiden, (slik som psykoanalysen). Det er også mer fokusert på fremtidig handling.
Økologisk eller systemperspektiv er den fjerde retningen som inngår i det pedagogiske grunnsynet. Dette er en retning mellom psykologi og sosiologi. Det vil si at den skiller mellom et aktivt individ og et aktivt miljø, og alt henger sammen. Den mennesklige oppførselen blir forklart gjennom at individene er samspillet i et nettverk. Menneskesynet er nøytralt og pedagogikken blir innrettet mot dialog og tilpassning. Og det å ha et godt samarbeid er viktig. (Bronfenbrenner sin økologiske modell).
Håper mine oppfatninger og notater fra timene er korekte, her er det jaggu meg mye og holde styr på. I og med at dette er såpass nytt for meg, håper jeg dere sier i fra hvis dere oppdager eventuelle misforståelser :) På forhånd takk.
Men det er momenter og prioriteringer jeg ser på som viktigere og mer "riktige" for meg enn andre.
Jeg kan med en gang si at jeg har et eklektisk grunnsyn, dette er fordi disse momentene jeg har hengt meg opp i, er fra forskjellige grunnsyn. Jeg har nedenfor skrevet litt om de forskjellige grunnsynene vi har gått gjennom.
Psykoanalysens teori ble grunnlagt av Sigmund Freud. Den tar utgangspunkt i at vi alle går rundt med underbevisste tanker, følelser og ønsker, og at dette utgjør vår atferd uten at vi selv er klar over det. I drømmer kan gjerne noe av det ubevisste komme til syne, og det var også derfor drømmetydning var så viktig for Freud. Fordi mennesket har disse indre konfliktene, må det stadig kjempe med samfunnet. Det er tre forskjellige "deler" i personligheten. Det er id, som er drifter i kroppen, foreksempel det at du kunne tenke deg å gjøre en eller flere ting på din egen måte, men så strider dette imot samvittigheten, og det som er rett og galt. Det kan da defineres som super-ego. Mens da til slutt er ego delvis bevisst og megler mellom id og superego, altså slik du "egentlig" vil at det skal være og det som står på samvittigheten din.
Behaviorisme er en psykologisk retning som ble utviklet i USA i første halvdel av 1900-tallet.
Slik som jeg har forstått det er dette en retning som går på det å lære gjennom en betinging, slik som vi snakket om i en av pedagogikk timene. Vi snakket om en hund som ble servert mat, og når maten kom så begynte hunden og sygle. Når maten da ble satt frem flere ganger ble det også ringt med en bjelle. Da skjønte hunden at nå var det mat, fordi bjellen ringte. Dermed ble det en slags kobling mellom ringing av bjelle å det å få mat. Derfor kunne en også kun ringe med bjellen uten å sette frem mat, og alikevell begynte hunden og sygle. Man kan si at hunden da var blitt betinget. Dette var det Pavlov som drev med. Her kan man observere hva som påvirker individet, og hva slags adferd som følger av denne påvirkningen. Det blir først en stimuli, (det er påvirkningen), så er det individet som reagerer på sin måte og sender ut sin respons. Dette kalles den behavoristiske påvirkningsmodellen.
I følge behaviorismen er mennesket født til å kunne lære hva som helst og mennesket fungerer som en maskin. "Straff" og "belønning" er også to viktige begreper.
Humanetisk psykologi blir kalt den "tredje kraft" i psykologien. Mennesket er godt, fritt og står i sentrum. Det er en trang til vekst og selvrealisering. Maslow har laget en behovshieraki-pyramide som illustrerer dette godt. I bunn ligger de nødvendige behovene for å kunne overleve, og etter hvert strekker man seg mot nye behov slik at når man har nådd toppen er alt så og si bare vellstand. (Dette er hvis alle behovene er dekket oppover.) Grunnsynet fokuserer også mye på nåtiden, "her og nå", og ikke det som har skjedd i fortiden, (slik som psykoanalysen). Det er også mer fokusert på fremtidig handling.
Økologisk eller systemperspektiv er den fjerde retningen som inngår i det pedagogiske grunnsynet. Dette er en retning mellom psykologi og sosiologi. Det vil si at den skiller mellom et aktivt individ og et aktivt miljø, og alt henger sammen. Den mennesklige oppførselen blir forklart gjennom at individene er samspillet i et nettverk. Menneskesynet er nøytralt og pedagogikken blir innrettet mot dialog og tilpassning. Og det å ha et godt samarbeid er viktig. (Bronfenbrenner sin økologiske modell).
Håper mine oppfatninger og notater fra timene er korekte, her er det jaggu meg mye og holde styr på. I og med at dette er såpass nytt for meg, håper jeg dere sier i fra hvis dere oppdager eventuelle misforståelser :) På forhånd takk.
torsdag 11. september 2008
Kommunikasjon Uke 37
Når vi nå skulle skrive om et valgt tema fra denne uken som har gått, var det første som falt meg inn,kommunikasjon.
Det å ha evnen til å kommunisere er en viktig egenskap i alle sammenhenger. Dette gjelder i sosiale sammenkomster, på butikken, på skolen, på jobben, hjemme sammen med familien, osv. Både offentlig og privat. Det gjelder så og si over alt, hvor det befinner seg mer enn et menneske.
Er man flink til å kommunisere kommer man langt, og spesielt som lærer. I skolen må man samarbeide med elever, kolleger og foreldre. Godt samarbeid er nøkkelen til god kommunikasjon. Det er samsvaret mellom det som sagt og det som blir oppfattet som er viktig. Partene må kunne forstå hverandre.
Kommunikasjon kan være både utfordrende og vanskelig. Hvordan få sagt det du mener på en god måte? Hvordan finne de rette ordene? Det beste er å være så tydelig som en bare kan, og gjerne etterpå høre med den andre parten hva den mener om det, og ikke minst om den har forstått hva du mente med det du sa. Det kan fort skje misforståelser, og grunnen til det er at folk er så forskjellige. Folk har sine egne meninger og oppfatter ting forskjellig. Derfor er det viktig å gjøre seg forstått, og ikke minst å prøve å forstå selv hva den andre part vil formidle videre til deg. Dermed finner man forhåpentligvis frem til løsninger som passer for begge parter.
Hvordan ting blir formidlet på, har også mye å si. Med dette mener jeg utrykk og kroppsspråk. Tydelighet er en blanding av alle de ulike uttryk og signaler som kroppen sender ut når man kommuniserer. Det er forskjell på verbal og ikke-verbal kommunikasjon. Med verbal menes det som blir sagt, altså ord og lyder. (dette utgjør 30 % av kommunikasjonsprosessen)Mens ikke-verbal vil si hvordan man bruker kroppspråket,(dette utgjør 70 % av kommunikasjonsprosessen) Ansiktsutrykk,stemmebruk og holdninger er viktig, det er ufattelig mange måter å utrykke seg på uten å i det hele tatt å si et ord.
Det å kunne lytte er også en god egenskap. Hvis man klarer å se og bekrefte den andre part med en åpen og interessert holding, er det bra. Dette gir et godt grunnlag for andre part til å også lytte til det du selv har å si.
Det å ha evnen til å kommunisere er en viktig egenskap i alle sammenhenger. Dette gjelder i sosiale sammenkomster, på butikken, på skolen, på jobben, hjemme sammen med familien, osv. Både offentlig og privat. Det gjelder så og si over alt, hvor det befinner seg mer enn et menneske.
Er man flink til å kommunisere kommer man langt, og spesielt som lærer. I skolen må man samarbeide med elever, kolleger og foreldre. Godt samarbeid er nøkkelen til god kommunikasjon. Det er samsvaret mellom det som sagt og det som blir oppfattet som er viktig. Partene må kunne forstå hverandre.
Kommunikasjon kan være både utfordrende og vanskelig. Hvordan få sagt det du mener på en god måte? Hvordan finne de rette ordene? Det beste er å være så tydelig som en bare kan, og gjerne etterpå høre med den andre parten hva den mener om det, og ikke minst om den har forstått hva du mente med det du sa. Det kan fort skje misforståelser, og grunnen til det er at folk er så forskjellige. Folk har sine egne meninger og oppfatter ting forskjellig. Derfor er det viktig å gjøre seg forstått, og ikke minst å prøve å forstå selv hva den andre part vil formidle videre til deg. Dermed finner man forhåpentligvis frem til løsninger som passer for begge parter.
Hvordan ting blir formidlet på, har også mye å si. Med dette mener jeg utrykk og kroppsspråk. Tydelighet er en blanding av alle de ulike uttryk og signaler som kroppen sender ut når man kommuniserer. Det er forskjell på verbal og ikke-verbal kommunikasjon. Med verbal menes det som blir sagt, altså ord og lyder. (dette utgjør 30 % av kommunikasjonsprosessen)Mens ikke-verbal vil si hvordan man bruker kroppspråket,(dette utgjør 70 % av kommunikasjonsprosessen) Ansiktsutrykk,stemmebruk og holdninger er viktig, det er ufattelig mange måter å utrykke seg på uten å i det hele tatt å si et ord.
Det å kunne lytte er også en god egenskap. Hvis man klarer å se og bekrefte den andre part med en åpen og interessert holding, er det bra. Dette gir et godt grunnlag for andre part til å også lytte til det du selv har å si.
torsdag 4. september 2008
Hvorfor vil jeg bli lærer?
Det er vanskelig å svare konkret på hvorfor jeg har lyst å bli lærer. Det kan kanskje være vanskelig å svare i det hele tatt. Men det har aldri vært noen tvil om at jeg har lyst å jobbe med mennesker, og spesielt barn. Jeg liker å hjelpe, og utfordringer synes jeg er kjempe spennende. Det er også motiverende å se utvikling og fremgang. Jeg har hatt mange forskjellige yrker i tankene. Men læreryrket er det jeg alltid har falt tilbake på. Nå gleder jeg meg virkelig til å se om dette er noe som passer for meg.
Man hører stadig i mediene og ellers i samfunnet om lærerenes fortvilelse og store psykiske press i hverdagen. Det er klart man har oppturer og nedturer gjennom arbeidslivet, men dette gjelder i alle yrker. Jeg tror alt dette oppstyret skyldes fordi læreryrket står så sentralt i samfunnet, alle har en fing med i spillet, og alle har noe de skulle ha sagt. I læreryrket skal man ikke bare forholde seg til sine elever, men også det å ha en god dialog med foreldre er minst like viktig. Dette kan nok være krevende til tider, men jeg tror det vil veie opp med den spennende og varierende hverdagen.
Man må være en god rollemodell for sine elever, og en lærers holdninger og engasjement er veldig viktig for elevenes væremåte. Læreren skal medvirke til at elevene tilegner seg nødvendige kunnskaper og utvikler gode holdninger. Ellers er det å være inkluderende, rettferdig og tålmodig viktige egenskaper.
Jeg kan reflektere til en av pedagogikktimene hvor vi snakket om at det å være en god lærer er en kunst. Man har mange baller i luften, og man skal hele tiden ha kontroll og orden. Planlegging er også viktig.
Samtidig skal man ha evne til å se hver elev for seg, og gi best mulig tilretteleggelse for hver enkelt elev. Alle er forskjellige, med tanke på alt i fra bakgrunn og forskjellige sjebner til personlighet og behov for oppmerksomhet. Det gjelder å finne en rettferdig og stabil oppfølging til hver enkelt elev.
Nå gleder jeg meg til å komme ut i praksis for å få en smakebit av mitt fremtidige yrke.
Man hører stadig i mediene og ellers i samfunnet om lærerenes fortvilelse og store psykiske press i hverdagen. Det er klart man har oppturer og nedturer gjennom arbeidslivet, men dette gjelder i alle yrker. Jeg tror alt dette oppstyret skyldes fordi læreryrket står så sentralt i samfunnet, alle har en fing med i spillet, og alle har noe de skulle ha sagt. I læreryrket skal man ikke bare forholde seg til sine elever, men også det å ha en god dialog med foreldre er minst like viktig. Dette kan nok være krevende til tider, men jeg tror det vil veie opp med den spennende og varierende hverdagen.
Man må være en god rollemodell for sine elever, og en lærers holdninger og engasjement er veldig viktig for elevenes væremåte. Læreren skal medvirke til at elevene tilegner seg nødvendige kunnskaper og utvikler gode holdninger. Ellers er det å være inkluderende, rettferdig og tålmodig viktige egenskaper.
Jeg kan reflektere til en av pedagogikktimene hvor vi snakket om at det å være en god lærer er en kunst. Man har mange baller i luften, og man skal hele tiden ha kontroll og orden. Planlegging er også viktig.
Samtidig skal man ha evne til å se hver elev for seg, og gi best mulig tilretteleggelse for hver enkelt elev. Alle er forskjellige, med tanke på alt i fra bakgrunn og forskjellige sjebner til personlighet og behov for oppmerksomhet. Det gjelder å finne en rettferdig og stabil oppfølging til hver enkelt elev.
Nå gleder jeg meg til å komme ut i praksis for å få en smakebit av mitt fremtidige yrke.
fredag 29. august 2008
En lærer jeg husker godt...
Da jeg var 8 år gammel og gikk i 2.klasse , flyttet jeg og min familie fra Solvang til Gard. Da ble jeg også nødt til å skifte skole etter bare 2 år. På Gard møtte jeg en lærer jeg aldri kommer til å glemme,"Frøken".
Jeg hadde fått besøksdag på min nye skole før sommerferien. Jeg var spent, veldig spent. På mine nye klassekamerater og ikke minst min helt nye "Frøken". Var hun streng? snill? høy? lav? Jeg husker hun kom ut og hentet meg og Mamma på skoleplassen. Første inntrykket gjorde at jeg ikke trengte å bekymre meg lenger.
I klasserommet stod pulten min klar, og Mamma fikk sitte på en stol helt bakerst i klasserommet. Det første som møtte meg var en fargerik tavle hvor det stod, "Hjertelig Velkommen i 2 B, Silje Anita". Det gikk ikke lang tid før klassen stemte i en velkommen sang.
Først fortalte "Frøken" litt om seg selv, deretter var det mine nye klassekamerater som skulle få introdusere seg. Alle hadde tegnet hver sin tegning til meg. En og en elev reiste seg, tok med seg tegningen, kom bort til pulten min, hilste fint på meg og ønsket meg velkommen. De hadde allerede inkludert meg i klassen. Jeg følte meg virkelig velkommen og gledet meg til å begynne.
Det jeg har tenkt på i ettertid er at det var mye "Frøken" som stod bak den varme velkomsten jeg fikk. På forhånd hadde hun informert elevene om den nye jenta som skulle begynne i klassen. De var veldig forberedte, og visste hvilken situvasjon jeg var i. Akkuratt som om de skulle vært der selv.
Hun hadde en tendens til å få absolutt alle i klassen med seg. Ikke bare var hun inkluderende , men hun hadde en evne til å motivere og glede også. Samtidig var hun rettferdig og vi hadde respekt for henne. Jeg husket hun snakket veldig høyt og hadde en munter stemme. Hun levde seg inn i det hun snakket om og engasjerte oss. Ofte kalte hun oss "ongane mine". Hun var ordentlig, omsorgsfull og passet på oss hele tiden. Hun ville oss det kun det beste.
Når det var friminutt, gikk "Frøken" vakt i skolegården. De andre elevene kommenterte ofte "Sko ønska hu va mi frøken, hu e så kjekke". Da husker jeg at vi som gikk i klassen smilte bredt. Vi var kry over henne, kry av å ha henne som frøken.
Når friminuttet var over stilte vi opp i rekker. Klassen vår var den eneste som stod på rekker. Vi visste alle at hvis vi stod ordentlig gledet vi "Frøken", og det fortjente hun. Vi hadde den beste frøken, og ville på ingen måte skuffe henne.
Hun brant for skolen og ikke minst elevene sine. Hun var en rollemodell med god holdning som smittet over på oss. Hun gav av seg selv og for meg var hun et forbilde. Grunnen til at jeg husker henne godt er den måten jeg ble tatt i mot på, den varmen som møtte meg. Og ikke minst hvordan hun var som lærer.
Jeg hadde fått besøksdag på min nye skole før sommerferien. Jeg var spent, veldig spent. På mine nye klassekamerater og ikke minst min helt nye "Frøken". Var hun streng? snill? høy? lav? Jeg husker hun kom ut og hentet meg og Mamma på skoleplassen. Første inntrykket gjorde at jeg ikke trengte å bekymre meg lenger.
I klasserommet stod pulten min klar, og Mamma fikk sitte på en stol helt bakerst i klasserommet. Det første som møtte meg var en fargerik tavle hvor det stod, "Hjertelig Velkommen i 2 B, Silje Anita". Det gikk ikke lang tid før klassen stemte i en velkommen sang.
Først fortalte "Frøken" litt om seg selv, deretter var det mine nye klassekamerater som skulle få introdusere seg. Alle hadde tegnet hver sin tegning til meg. En og en elev reiste seg, tok med seg tegningen, kom bort til pulten min, hilste fint på meg og ønsket meg velkommen. De hadde allerede inkludert meg i klassen. Jeg følte meg virkelig velkommen og gledet meg til å begynne.
Det jeg har tenkt på i ettertid er at det var mye "Frøken" som stod bak den varme velkomsten jeg fikk. På forhånd hadde hun informert elevene om den nye jenta som skulle begynne i klassen. De var veldig forberedte, og visste hvilken situvasjon jeg var i. Akkuratt som om de skulle vært der selv.
Hun hadde en tendens til å få absolutt alle i klassen med seg. Ikke bare var hun inkluderende , men hun hadde en evne til å motivere og glede også. Samtidig var hun rettferdig og vi hadde respekt for henne. Jeg husket hun snakket veldig høyt og hadde en munter stemme. Hun levde seg inn i det hun snakket om og engasjerte oss. Ofte kalte hun oss "ongane mine". Hun var ordentlig, omsorgsfull og passet på oss hele tiden. Hun ville oss det kun det beste.
Når det var friminutt, gikk "Frøken" vakt i skolegården. De andre elevene kommenterte ofte "Sko ønska hu va mi frøken, hu e så kjekke". Da husker jeg at vi som gikk i klassen smilte bredt. Vi var kry over henne, kry av å ha henne som frøken.
Når friminuttet var over stilte vi opp i rekker. Klassen vår var den eneste som stod på rekker. Vi visste alle at hvis vi stod ordentlig gledet vi "Frøken", og det fortjente hun. Vi hadde den beste frøken, og ville på ingen måte skuffe henne.
Hun brant for skolen og ikke minst elevene sine. Hun var en rollemodell med god holdning som smittet over på oss. Hun gav av seg selv og for meg var hun et forbilde. Grunnen til at jeg husker henne godt er den måten jeg ble tatt i mot på, den varmen som møtte meg. Og ikke minst hvordan hun var som lærer.
Abonner på:
Innlegg (Atom)