Sosialisering – Klær, mote, massemedier blant unge

”Hva med å kopiere klesstilen til en kjendis? Se om du finner en vest som ligner den Sienna Miller går med, eller en kardigan lik den David Beckham nylig hadde på seg. Hvorfor ikke selve stilen, når vi først er i gang.”



(Tatt fra Amanda Magasin, Vår 2009)

Hvordan påvirker klær, mote, massemediene barn og unge? Jeg har valgt å skrive litt om hvordan klær og trender påvirker sosialiseringen blant dagens unge.

Sosialiseringsagentene er i høy grad de barn og unge møter gjennom massemedier og deretter det som utvikles dem i mellom. Jeg mener dette henger nøye sammen med en kombinasjon av faktorer som venner/ venninner, andre jevnaldrede, ”gjengen”, kjendiser, modeller, idoler, reklame, mote, TV, internett, film, andre massemedier. Dette kan man også kalle uformell sosialisering. De unge stoler på hverandre, de vet de er "like" sine venner, de vet de har noenlunde den samme stilen og kler seg deretter. Sammen stiller de seg i en enorm konkurranse om hvem som er "best".

I våre dager spres moter og trender først og fremst gjennom massemediene. Moten påvirker ikke bare voksne folk, men vel så mye dagens barn og ungdom. Barn blir lett påvirket av miljøet og det som foregår rundt dem.

Jeg har selv sett små jenter helt nede i 2-3 års alderen som går kledd på samme måte som jeg selv kunne kledd meg. Jeg var også i familieselskap for noen uker siden, hvor far i slutten av 30 årene og sønn på 16 måneder gikk identisk likt kledd! Levisbukser og mellomblå gant-gensere. Hvor er barneklærna? Hvor er genseren med en søt bamse på? Vi blir alle utsatt for massiv påvirkning. Men hva skjer med barna oppe i alt dette? Klesforretningene selger oss de stilene som massemediebildene viser oss, på akkurat samme måte til voksne folk, barn og babyer. Man kan si at barn blir tidelig omgjort til små voksne nettopp gjennom hvordan de går kledd. Leker er også med å påvirke dette. Hva med små ”lekemobiltelefoner”, lepestift som viskelær, tv/data spill og lignende.



Jeg vet også at så sent som i 1950-60-årene begynte produksjon av klær beregnet for ungdom. Da hadde kanskje de ”hippeste” en jakke eller kul jeans som gjorde at det var mer en nok til å være ”inn.” Jevnt over vil jeg kunne si at dagens unge er utstyrt med ”overflod” når det gjelder kler. Det holder kanskje ikke bare med en vinterjakke, mange har opp mot flere. Hjemme har jeg søsken som er tidelig i tenårene. Alt handler om å ha kul klesstil og det er enorm bevissthet rundt dette å ha de rette klærne og merkene.




Min lillebror kom nettopp hjem med en skolekatalog hvor alle elevene var avbildet sammen med klassene. Jeg ble helt sjokkert når jeg så ”kleskoden”. Bort i mot en 85% av alle elevene var dresset opp med merkeklær av siste mote. Det gjelder om å tilpasse seg skolekamerater og de andre på skolen. Selv opplevde jeg å gå på denne ungdomskolen som var størst i landet når jeg gikk der. Klespresset var stort, men nå vil jeg tørre å påstå at det har ”gått over stokk og stein”.

Jeg tenker på foreldrene, hvordan har de råd til å kjøpe gensere som ligger på rundt en tusenlapp til sine barn? Dette kan umulig være ”pice of cake” for de fleste…og det som skremmer meg enda mer er at disse elevene dette gjelder blir bare yngre og yngre. Sosialiseringen hjemme får da materielle og økonomiske forutsetninger, med dårlig råd skaper jo dette igjen utfordringer hos foreldrene. Jeg tror også jo tideligere barna begynner, jo mer forlanger de også videre. Dette kan være med på å utvikle et negativt resultat som at barna får alt det de vil ha, de kan rett og slett bli bortskjemte og tror at slik skal det være. De kan bli selvopptatte, og det strebes etter å bli godt likt og akseptert gjennom det de er utstyrt med, de tilegner seg på en måte status gjennom dette. Dette kan igjen føre til at unge har mindre respekt for voksne, fordi de er vandt til å få det som de vil uten å måtte yte noe for det. Dette er noe av det Rasmussen snakker om under sine seks tendenser ved barnets barndom, det såkalte begrepet avtradisjonalisering.



Det første jeg tenkte på når vi snakket om narsissistisk ungdom i en av pedagogikktimene, er bilder på facebook i alle forskjellige perspektiver og fasonger. ”Perfekte klær” av helt siste mote, mange unge tar bilder av seg selv, legger ut på facebook og andre lignende internettsider. Det siste nye er jo å lage egne blogger, hvor en viser frem seg selv i nyinnkjøpte klær, sko og andre diverse ting. Det er jo klart at dette er påvirket av kjendisene i massemediene som er avbildet med den siste moten. Bare man har de rette klærne og er utstyrt med det siste nye av det teknologiske er man på en måte mest mulig lik den man ser opp til i f.eks kjendisverdenen. (se sitat i begynnelsen av innlegget) Det er klart det i dagens samfunn er en helt annen måte å få utrykket dette på. Det er ikke rart fire av ti 14- 15 åringer synes de selv er overvektige når de ser i magasiner og tv på kjendiser som er syltynne og ofte er bildene redigert til det ”positive”. Virkeligheten pakkes inn i et fint innpakningspapir, det kun er papiret vi normale mennesker får se, ikke selve innholdet. Dette er et resultat av reklamens sosialiseringsbudskap. Det er synd, og unge burde tydeligvis bli minnet på dette i større grad enn de blir. I en av pedagogikktimene fikk vi se en demonstrasjon av hvordan bilder blir manipulert før de fremstilles i mediene, dette burde en hver elev få se, slik at de kan stille seg mer kritiske, og at de forstår at virkeligheten er annerledes. Mange av idealpersonene er ikke ”ekte”.



Hvordan fungerer dette i skolen og som sosialiseringsarena? Det er på skolen elevene oppholder seg sammen med venner i mange timer om dagen, og det er klart det å ha stilige, og moteriktige klær spiller en viktig rolle. Dette tror jeg vil variere om det er by-skoler eller litt mindre skoler på mindre plasser.

Det er her jeg spør meg selv om det er noe jeg som lærer kan gjøre for å få dette til å avta. Men jeg finner ikke noe svar. Det eneste jeg sitter igjen med er at den norske grunnskolen kan ta i bruk skoleuniformer for å minke klespresset når barna er på skolen sammen.

Jeg ser jeg noen plasser i dette innlegget har satt ting veldig på spissen, jeg vil ikke dra dagens unge under samme kam, men stort sett tror jeg det er slik det fungerer.

Elevsamtale

Forskrift til opplæringsloven om vurdering, §3-4a, dialog om annen utvikling, slår fast:

”Læreren skal jevnlig ha dialog med eleven om utviklingen i lys av § 1-2 i opplæringsloven, generell del og prinsipper for opplæringen i Læreplanverket for Kunnskapsløftet”

Dette er det loven sier, men jeg tror elevsamtalene blir gjennomført på andre grunnlag enn at det er lovpålagt. Elevsamtalene skaper en trygghet mellom både lærer og elev. Her får eleven tid alene med læreren sin til å snakke om ting som eleven på eget initiativ kan ha vanskeligheter for å gripe tak i selv. Dette kan være alt fra vanskeligheter i et enkelt fag, til at læreren får greie på hvor mye eleven faktisk trives på skolen. Dessuten føler læreren at den får tid til hver enkelt elev, og at den får en ordentlig og rolig samtale sammen med eleven alene.

Det som er vanlig å ta opp i en elevsamtale er trivsel på skolen, altså kunne få greie på hvordan eleven har det på skolen, både faglig, sosialt og kulturelt. Det er viktig å spørre om hvilke fag eleven trives med, og hvorfor, og ellers oppfølging innen de forskjellige fagområdene. Dette resulterer jo i at hver enkelt elev blir sett av læreren og får mulighet til å gi utrykk for hvordan den har det på skolen. Altså tilpasset opplæring. Noen elever gjør kanskje dette daglig, mens andre forsvinner litt i mengden, og det er lett for at disse ikke får delt sine tanker og følelser på samme måte, selv om disse også har behov for det.

For at elevene skal tørre å si hvordan de virkelig har det, må elevsamtalen legges opp slik at det blir trygge omstendigheter. Første bud er å informere eleven om at du som lærer har taushetsplikt. Med dette menes at problemer som eleven har i klassen og lignende, ikke kommer ut til de andre medelevene eller andre utenforstående. Andre ting er at eleven må få oppmerksomhet, og du som lærer må vise at du er interessert. Man holder ikke på med andre ting, for eksempel tar telefonsamtaler underveis og lignende. Mobiltelefonen må enten skrus av eller vertfall være satt på lydløs! Det vil være respektløst å ta en telefon som ringer. Ellers må man finne en balanse mellom aktiv lytting og snakking, slik at det ikke føles ut som et avhør eller intervju hvor eleven blir presset opp i et hjørne der han/hun må svare på en rekke spørsmål. Altså må man være bevisst på kommunikasjon og kjemi.

De yngre barna kan også ha større vanskeligheter med å kommunisere enn de eldre. Derfor må man gi rom for trening og prøving. Dette er jo nettopp det de skal lære seg. Kanskje de yngre elevene også er rake motsetningen. Noen kan synes det er stas å få snakke helt alene med læreren. Det kan føles som et viktig møte, og den yngre eleven føler seg plutselig kjempevoksen. Dette vil nok variere mye, men når man kjenner elevene finner man raskt ut av det.

Det kan også være skummelt for elevene, og at det blir en slags maktforhold – lærer og elev. Dette må man prøve å unngå. For å få samtalen til å flyte bedre kan man jo også få eleven til å skrive for eksempel to ting den har lyst å snakke om, to ting den synes den er god til og to ting den synes er vanskelig. Noen elever kan også ha godt av og ikke sitte på kontoret til læreren, hvor det hele blir så høytidelig og autoritært. Med dette kan man ha elevsamtalene på andre steder som grupperom osv.

Etter samtalen bør det skrives et lite referat av det som har blitt gjennomgått og sagt. For at dette skal blir mest mulig troverdig, og for å unngå misforståelser, kan det være lurt at både lærer og elev leser gjennom sammen. Etter dette bør referatet signeres både av lærer og elev.

Litt om vurdering i skolen...

Til alle tider har lærerne vurdert og gitt tilbakemeldinger til sine elever. Sist uke hadde vi besøk på høyskolen av to pedagoger som snakket om vurdering. Jeg har tatt utgangspunkt i noe av det de snakket om, nemlig de spennende begrepene; Feed up, Feed back,Feed forward og "Two Stars and a Wish".

Som lærer er man en signifikant annen for sine elever(forhåpentligvis). Det vil i denne sammenhengen si at elevene gjennom lærerens vurdering og reaksjoner observerer seg selv. Man kan si at man har en evne til å tenke oss inn i den andres sted, og se oss selv fra den andres synsvinkel. Det er altså dette som danner basis for elevenes ”objektive” selvoppfatting. Dette igjen kalles speilingsteori. Når vi da som lærere skal vurdere våre elever, er det viktig at det blir gjort på en konstruktiv og god måte. Det er viktig å informere eleven om framgangsmåte, måloppnålese og kunne veilede, motivere og utvikle eleven videre.

Hva menes egentlig med Feed up, Feed back og Feed forward når vi snakker om tilbakemelding og vudering av elever i skolen?

Feed up er en såkalt oppmelding. Hva er målet for arbeidet eleven skal gjøre? Hva vil eleven oppnå? Hvordan vil vi at arbeidet skal være, hva skal elevene lære?

Feed Back er tilbakemelding på arbeidet som er gjort. Hvordan er arbeidet i forhold til målet som er satt på forhånd?

Feed forward er da en forovermelding som hjelper til å forklare hva som kan gjøres enda bedre til neste gang. Hvordan skal det arbeides for å nå målet?

Når dette skal gjøres er det viktig å kjenne sine elever. Hvordan skal man klare dette uten og ”skuffe” elevene? Hvor skal den eventuelle kritikken komme inn i bildet? Man må også passe på at vurderingen ikke blir for lang og upersonlig. Den kan også gjerne mistolkes av noen. Jeg leste om et tilfelle i Imsen hvor en lærer hadde kritisert noen feil i en hjemmeoppgave til en skolejente. Det hele endte med at jenta satt og gråt sine modige tårer. Dette fordi jenta så på oppgaven som noe av seg selv, og mottok derfor kritikken personlig. Dette er nok en blanding av at eleven så på læreren som en signifikant annen og hadde selveierskap til arbeidet. Læreren tok ikke i betraktning at arbeidet var en del av eleven. Læreren og eleven hadde forksjellig oppfatning av det som ble gjort. Kanskje læreren kunne gått frem på en annen måte når tilbakemeldingen skulle gis? Ikke vet jeg, det er vanskelig å si. Men det finnes en vurderingsmåte jeg synes er en bra vurderingsmåte;

”Two stars and a wish” er et begrep som går ut på at når man skal vurdere et elevarbeid, kan bruke to stjerner og et ønske. Det vil si at man peker på to bra ting med arbeidet, og kommer deretter med ønske om noe som kan gjøres bedre eller annerledes til neste gang. Dette synes jeg er et bra utgangspunkt. Her får eleven tilbakemelding på noe som er gjort bra, altså en mestrings-følelse som igjen fører til motivasjon og trygghet. Deretter får eleven greie på noe som ikke er fullt så bra, som må jobbes mer med til neste gang. Synes det er en bra ordning at vi driver med dette selv nå når vi skal kommentere våre blogger oss i mellom. Jeg trenger vertfall å øve meg…

Indre og ytre motivasjon

Man kan si at motivasjon er "det som setter handlinger i gang". Den drivkraften som gjør at vi føler at vi må gjøre noe, har lyst til å gjøre noe, eller vil oppnå noe spesielt kan kalles motivasjon. Menneskene er i utgangspunktet frie til selv å bestemme hva de vil gjøre. Vi er aktive og kan påvirke våre omgivelser til det ytterste.

Ytre motivasjon blir styrt av faktorer utenfor individet, og dette har ikke noen direkte sammenheng med handlingen i seg selv å gjøre. En elev kan få beskjed om at den skal få gå 10 minutter før timen er slutt, hvis den gjør oppgavene den har fått utlevert effektivt og kjapt. Eller bare i det hele tatt gjør det. Men har da eleven lært det den skulle? Har den virkelig satt seg inn i oppgavene og konsentrert seg? Eller er det eneste som har stått i hode på den de 10 minuttene som den slipper unna med hvis oppgavene blir gjort, bare man har skrevet noe på oppgave 1,2, 3 osv.

Ved indre motivasjon derimot, trengs ikke disse ”lokkemidlene”, for da synes elevene det er interessant og kjekt, de er villige til å lære, og oppsøker for å få lære mer.

Hvis en lærer gir anmerkninger for uønsket atferd, eller roser en elev for vel utført arbeid, er dette gode eksempler på behavioristiske motivasjonsprinsipper. Altså kan man si at det er straff og belønning som får elevene til å handle. Erfaringene og opplevelsene med belønningen får elevene til å gjøre handlingen flere ganger slik at de så kan motta belønningen igjen. Belønningen trenger ikke alltid vær fysisk. Som for eksempel bruk av klistermerker som viser at eleven har gjort noe bra. Det kan vekke motivasjonen til å få flere klistermerker.

Min mening er at en absolutt bør ty til indre motivasjon så langt det er mulig, og heller går over til ytre motivasjon om det virkelig trengs. Jeg tror det kan være enklere å nå flere elever med ytre motivasjon enn med indre. Hvordan kunne vekke interesse for noe når eller hvis elevene overhode ikke bryr seg. Her tror jeg det er viktig å få koblet opp kunnskapene om noe elevene kan fra før av. Noe som de kan assosiere stoffet med. Vertfall er det noe jeg merker fungerer på meg selv. Den store kunsten er å bruke ytre motivasjon for å vekke indre motivasjon. En annen viktig faktor er å kjenne sine elever godt for å få best resultat som mulig. Umotiverte elever vil verken trives eller prestere optimalt på skolen. Derfor har skolen et stort ansvar å opprettholde og/eller sette i gang elevenes motivasjon.

Dette kan sammenlignes med å forsøke å tenne et bål. Først må man få fyr. Noen ganger kan det være vanskelig. Den lille flammen fra fyrstikken kan bli blåst ut av vinden, eller det man prøver å tenne på kan være vått osv. Men når man først har fått fyr, vil flammene spre seg og man har ett bål. Når båler brenner på sitt beste er den indre motivasjonen igangsatt.

Det kan være mange faktorer som kan gi ytre motivasjon, som status, det å bli ”godtatt” av sine medelever, miljø, angsten for å mislykkes, penger (at elever får penger av foreldrene hvis de får gode karakterer). Jeg har et personlig eksempel på overføring fra ytre til indre motivasjon:

I fjor tok jeg noen fag som for meg på vidergående hadde vært uaktuelt å bevege meg bort i, fag som jeg så på som tunge og kjedelige; realfag. Mine planer var andre da, og jeg ville inn på et studie som krevde at jeg hadde et høyere snitt . Jeg tok en sjanse og begynte på intensivgymnas. Folk som kjenner meg godt lurte på om det var rablet helt for meg og skjønte ikke hvorfor jeg skulle ta matte, biologi og kjemi. ”Er det noe for deg da, Silje? Du som liker språk så godt” Egentlig skjønte jeg det ikke helt selv heller, men eg ville gi det en sjanse.

Jeg bodde sammen med en som skulle bli lege og en som skulle på jus. De manglet noen 6ere og måtte derfor ta fagene på nytt. Første dagen på skolen fikk jeg vite at nesten 80 % av de som gikk der, var elever som skulle forbedre 5erne sine til 6ere for å komme inn på høyere studier det neste året. At jeg ikke slutten den dagen, det skjønner jeg ikke. Men det stakk noe i meg som sa at hvorfor kan ikke jeg når alle disse kan, det er jo bare til å lese mye, så lærer man jo. Jeg fikk kjapt en sterk holding. Dette kan vi kalle en sosiokulturell motivasjon. Det og ”bli en av gjengen” og få status gjennom gode karakterer. Lysten til å lykkes var også større en angsten for å mislykkes.

I begynnelsen fikk jeg nesten ”kultursjokk” i den kulturen som tilsier at man går på skolen, leser til 8-9 om kvelden, går hjem og spiser, legger seg, og hver ukedag er lik. Dette var noe jeg overhode ikke var vandt til, men etter noen uker var jeg blitt som dem, og karakterene kom deretter. De jeg gikk i klasse sammen med, og ikke for å snakke om dem jeg bodde med, påvirket meg enormt. Altså miljøet.

Det jeg vil frem til er at i begynnelsen brydde jeg meg helt ærlig ikke noe om realfag, og var egentlig ikke særlig motivert, jeg bare begynte for å gjøre ett forsøk til å høyne snittet mitt litt. Altså ytre motivasjon, og belønningen var bedre snitt. Men miljøet gjorde at jeg fikk omstilt meg og fant ut at her er var det press, her måtte man lese hvis man skulle klare seg og prestere godt. Jeg ville også gjøre det bra å få de høyeste karakterene. Dette var nok også litt for å vise de som hadde blitt så overrasket over at jeg skulle begynne der, at jeg kunne takle realfag jeg også.
Etter hvert når jeg leste ble dette faktisk også interessant, og jeg lærte mye. Den ytre motivasjonen snudde seg og ble til indre motivasjon. Jeg fikk det til og skjønte det, jeg ville lære mer. Dette er jo også et resultat i at jeg fikk gode karakterer, hadde karakterene vært dårligere enn det jeg forventet, hadde sikkert motivasjonen heller ikke vært der, verken ytre eller indre..men jeg kom inn i den gode sirkel.

Det vil si, jeg foretok en handling/presentasjon (en prøve for eksempel). Det resulterte i den positive vurdering av både meg selv og andre. (Jeg fikk gode karakterer). Med dette kom min positive følelse ved å mestre og sosial anerkjennelse. Før neste prøve hadde jeg en forventing om positiv mestringsfølelse. På det sosiale forventet jeg igjen anerkjennelse. Slik er den gode sirkelen.

Konstruksjon og Design - First Lego League, 2009

Fredag 09.01 møtte vi på Sagvåg skole 08.30 for å få innføring i Lego Mindstorms. Dette er en robotprogrammering hvor det blir mulig for en bruker å konstruere sin egen robot ved hjelp av forskjellige styringsmonduler og konvensjonelle lego-klosser. Robotene må deretter programmeres via et dataprogram, altså Lego Mindstorms. (hjernekraft.org)

Først la vi inn dataprogrammet på datamaskinene våre, deretter fikk vi utforske programmet litt på egenhånd. Programmet innholdt diverse instruksjonsvideoer som viste de mest grunnleggende utførelsene og ellers greie framgangsmåter, i alt fra å koble selve roboten til datamaskinen, til hvordan man legger inn de forskjellige utførelsene. Lars Bakka (rektor) viste og forklarte underveis.

Etter hvert beveget vi oss ut til selve utstyret og begynte så smått å konstruere selve roboten. Bare det å se hvilke lego-deler som fantes, og kunne få orientere seg litt rundt dette tok tid. I et fellesareal på skolen er det rigget til to store lego-bord, så dette ble vår base for de kommende dagene.

I og med at vi var mindre kjent med hva som var gunstig i forhold til de oppgavene roboten skulle utføre, hadde vi to ivrige og erfarne elever med oss som gav oss gode tips og råd. Jeg ble helt imponert over elevenes kunnskaper, og de viste fort hvilket engasjement de hadde for First lego league.

Meningen var at vi skulle disponere flere roboter under prosjektet og at vi skulle være to personer per robot. Men det viste seg at vi bare hadde to roboter, og dermed måtte vi dele oss i to, noe som resulterte i to store grupper. Jeg var på gruppe sammen med; Kjersti, Vegard, Ole Johannes og Lasse. I utgangspunktet hadde vi en ferdig robot, men vi valgte å ta utfordringen med å bygge den om. Alle muligheter var åpne, og det var bare å sette i gang.

Mandag 12.01 begynte vi dagen med å sette oss mer inn i de forskjellige oppdragene vi skulle utføre, og reglene som gjaldt. Det var mye å sette seg inn i. Selve konkurransen gikk ut på at lag konkurrerte om å utføre forskjellige oppgaver på et oppgavebord, i løpet av to og et halvt minutt. De forskjellige oppgavene gav forskjellige poengsummer, etter hvor vanskelig oppdraget var. Oppgavene kunne være oppdrag som å åpne en port, hente en gjenstand fra ett sted og legge den på et annet, og så videre, fascinerende! Ellers ble det tutling med roboten og programmeringen denne dagen.

Tirsdag 13.01 Denne dagen var mye lik dagen i går. Vi var på praksis skolen og bygget på roboten, prøvde ut forskjellige ting. Det ble mye prøving og feiling. Det var mange gode ideer, men vi skulle absolutt hatt flere roboter å bryne oss på. Men samarbeidet fungerte etter forholdene sort sett godt. Av og til følte jeg at jeg måtte stå i ”kø” for å få prøve. Dette resulterte i mye ”dødtid”. Litt utpå dagen ble jeg mer kjent med selve programmeringen, (både ved å få prøve selv, og ved å se på) Vi fikk programmert noen av oppdragene. Kjekt de gangene når ideene fungerte og vi fikk det til, en god følelse. To ord som klart var viktige og stod i fokus her var: SAMARBEID OG TOLMODIGHET!

Vi måtte ha to dyktige dommere til å dømme i konkurransen, den utfordringen tok Siri og Kjersti.

Onsdag 14.01 Dette var dagen før den store dagen. I dag var det mye finjusteringer på programmeringen og prøving/gjennomgåelse. Jeg merket konkurranseinstinktet steg mer og mer. Det var mye snakking over bordene hvilke oppdrag som var i boks på de forskjellige lagene. Vi utførte de forskjellige oppdragene, og talte etter hvert opp hvor mange poeng vi kom til å få.

Torsdag 15.01 Da vi kom hadde vi litt tid på oss til de siste justeringene. Konkurransen skulle avholdes i aulaen 11.30. Bordene måtte bæres ned, vi rigget til, fikk opp storskjerm med kamera, og nervøsiteten var til å ta og føle på. Dette var spennende. Vi hadde gode tilskuere som var minst like spente. Tre runder stod for tur à 2 min og 30 sekunder, og poengene ble talt etter hvert. Vårt lag holdt ledelsen fra første stund, og VI VANT!! :)

Fredag 16.01 og Mandag 19.01 På den ene siden var det deilig å være ferdig med den første delen av prosjektet, for å så kunne angripe de neste utfordringene. På den annen side var det trist at konkurransen var over, og det vi hadde jobbet for i flere dager nå skulle ”legges til side”. Men vi måtte sette i gang med fagteksten og planlegging av praksis-dagen. Hele fredagen og mandagen gikk med til dette.

Tirsdag 20.01 ble jeg dessverre syk. Det hele resulterte med kraftig halsbetennelse og antibiotika. Utrolig dårlig tidspunkt å bli syk på, men når passer det vel å bli syk? Jeg prøvde å jobbe videre med fagteksten og begynne å forberede meg til fremføringen på onsdagen, men jeg var ganske dårlig og måtte nok bare innse at å holde sengen var den beste løsningen akkurat da.

Torsdag 22.01 var den andre store dagen, med framvisning for klassen. Men også her måtte nok jeg bare innse at dette fikk jeg ikke være med på. Kjedelig, for jeg hadde gledet meg til å vise de andre hva vi hadde drevet på med, og ikke minst til å se hva de andre hadde lært og skulle vise oss.

Praksisdagen Torsdag 29.01
Vi delte oss i mindre grupper da vi skulle planlegge og utføre praksisdagen. Organiseringen av denne dagen var at 5,6, og 7 ende klasse ble delt inn i grupper på ca 11 elever. Det var seks slike grupper, og vi skulle ha tre økter hvor vi da hadde ca 22 elever i hver økt (altså to grupper). Anders hadde en 30 minutters feles introduksjon i aulaen på begynnelsen av dagen. Så ble elevene fordelt ut på Husbygging, Lego leauge og tårnbygging. Jeg, Siri, Marie og Astrid skulle være på basen hvor elevene skulle få utfordringen ved at de skulle få konstruere sine egne hus ved hjelp av legoklosser. Vi hadde visse kriterier om hvor stort huset skulle være, minnet dem på bruk av dører, vinduer og lignende. Ellers skulle de få ta seg ut, sammen i grupper på 3-4 stykker. Som motivasjon valgte vi å legge inn en liten nominering på slutten, hvor elevene selv skulle stemme frem det ”beste, mest kreative huset”. Vi tenkte at dette ville føre til at de ble mer engasjerte til å få til et bra samarbeid og et bra resultat.

Vi var ellers spente på hvordan dette ville gå, ville de ble leie etter hvert? Hvordan ville det bli for dem å samarbeide om å bygge et lego-hus 3-4 stykker sammen? Dette gikk bedre enn forventet, elevene kom raskt i gang. De var inkluderende og jobbet aktivt jevnt over. Det ble mange flotte kreative hus, og det virket som elevene koste seg. For de som eventuelt ble fort ferdige hadde vi laget et oppgave-ark med noen matematiskrelaterte oppgaver. Tiden gikk nok bare med til bygging, så oppgave-arkene ble stort sett liggende. Faglig fokus kan man si ble Kunst og Handverk (design), mattematikk og konstruksjon. Ellers ble kreativiteten satt i gang, hvordan så elevene for seg husene de skulle lage? Noen hadde flere etasjer, vinduer og dører, badebasseng, hager, garasjer, og lignende.

Refleksjon
Alt i alt synes jeg dette har vært et inspirerende prosjekt. Noe som for meg har vært helt ukjent har jeg nå fått ett forhold til. Innsikt i denne type teknologi og hvordan det fungerer er ting jeg tideligere har vært lite kjent med.
De ukene vi hadde praksis i høst, gikk jeg forbi disse lego-leauge bordene mange ganger for dagen, både når de stod tomme og når det var mye elevaktivitet rundt dem. Jeg visste at det var et ”lego-opplegg” som elevene drev på med, at dette innholdt programmering og lignende, men hadde ingen innsikt i det hele tatt. Når jeg nå går forbi kan jeg sette meg mer inn i elevenes aktiviteter rundt dette, og jeg har peling på det. Jeg tror det er viktig både for oss selv og elevene at vi som voksne har et forhold til det. Selvfølgelig gjennomførte vi ikke den omfattende teoridelen, men vi vet vertfall hva det går ut på og hva eleven egentlig driver på med.

Faglig synes jeg at dette er et bra tiltak for elevene i skolen, I den praktiske delen av first leg league er stort sett de fleste fagene ”involvert”. For eksempel bruker eleven sine matematiske, kunstneriske ferdigheter når de designer, konstruerer og programmerer robotene, samtidig som de bruker de sine matematiske tenkemåter når de står over utfordringene som skal løses. Man kan på mange måter si at det å jobbe med FLL krever logiske ferdigheter. Ellers er det som jeg tideligere har nevnt viktig med samarbeid, dette at elevene lærer seg å jobbe i team, lytte og stole på hverandre, prøve å feile. Dette er erfaringer elevene tar med seg videre i livet, og det er verdifulle erfaringer. Dette er noe vi nå har fått prøvd oss på selv nå, da lærer vi også se hvordan elevene jobber.

Blogg om blogging...hva synes jeg?

Nå har vi altså skrevet blogg hver uke i et halvt semester innenfor pedagogikk faget. Vi har hatt undervisning i klassen, og etterpå har hver enkelt student satt seg ned å skrevet sitt egent innlegg om tanker de har om de forskjellige emnene og lignende.

For meg har dette vært lærerikt, og jeg synes absolutt det er en god måte å få oppsummert det man har lært ved å skrive ned tanker og vurderinger med egne ord. Man må være asjur i faget, henge med, og ikke minst ha vært til stede i timene for å få skrevet et godt blogg innlegg. Til tider har dette vært travelt, nesten så travelt at det har blitt ubehagelig og stressende. Jeg føler til tider at faginnholdet ikke har fått synket før man selv skal skrive om det på sin egen blogg. Med andre ord, presentasjonen kommer for tett før man skal skrive sitt egent innlegg. Noen ganger har vi hatt pedagogikk på torsdagen, (og før den nye ordningen om at det skulle være inne til søndagen) måtte jo innlegget bli skrevet dagen etter, altså fredagen. Det å kombinere dette med andre fag og prioriteringer kan noen ganger ha blitt litt vanskelig.

Min konklusjon er at dette er lærerikt og en bra studiemetode, men jeg som student synes vi gjerne burde skrevet blogginnlegg hver 14 ende dag. Da vi det bli et annet forhold til det å skrive blogg, fordi man har bedre tid på seg og føler man får prioritert fagene på lik linje.

Litt om intelligens..

Intelligens er ingen allment akseptert definisjon, hva er det egentlig? Er det noe vi har lært oss eller er det medfødt? Man kan si det er to bolker av intelligens, den generelle faktoren, den må vi ha for å kunne fungere. Den andre er den spesifikke faktoren. Denne er vanskeligere å skille. Dette er andre kunnskaper, de som for eksempel gjelder i skolen.

Alfred Binet er et kjent navn når man snakker om intelligens. Han var nemlig den som startet testing av skoleelever. Grunnen til at han gjorde dette var fordi han ville teste hvem av elevene som eventuelt trengte ekstra oppfølgning. Ved å teste elevene kunne man finne ut hvordan de lå ann faglig, og der etter følge dem opp. Den kunne også brukes omvendt, for å finne ut om elever hadde særlige behov, at de var spesielt modne. Altså at de kunne få begynne på skolen tideligere. Dette ble det slutt på når tilpasset opplæring ble vanlig i norsk skole.

Det som er aktuelt for testingen nå er diagnostiserting, lærevansker og kognitiv utvikling. Det er mange barn i skolen som har problemer. Hvor mye skal man legge vekt på disse testene? Er de korrekte? Jeg vil tro de til en viss grad er bra å utføre slike tester, for å få et overblikk. Men i noen tilfeller kan dette slå feil, man kan bomme. Alle kan litt av alt, men det er ikke sikkert man er heldig i det man utfører testen. Man kan få en feil vurdering, og ikke få vist hva man egentlig kan.

Jeg har ikke gjort meg opp noen mening om hva jeg egentlig synes om slike tester. På en måte synes jeg det er bra. På den måten kan man hjelpe elever som sliter og trenger ekstra oppfølgning, men så er jeg også skeptisk til hvordan det fungerer. Er "informasjonen" man får rett?

Det er mange bevis på at om man ikke klarer seg så bra faglig på skolen, kan man likevell komme langt! Jeg føler noen tenker veldig firkantet og gjør seg opp en mening om at hvis man er faglig dårlig på skolen er det ingen sjanse i det hele tatt for å kunne få seg en god jobb eller gjøre det bra. Jeg synes det blir feil å tenke slik. Noen mennesker interesserer seg kanskje for noe helt spesielt og brenner for det uten at de kanskje har enromt god allmennkunskap om alt annet i tillegg. Slik er det, folk er forskjellige.