Indre og ytre motivasjon

Man kan si at motivasjon er "det som setter handlinger i gang". Den drivkraften som gjør at vi føler at vi må gjøre noe, har lyst til å gjøre noe, eller vil oppnå noe spesielt kan kalles motivasjon. Menneskene er i utgangspunktet frie til selv å bestemme hva de vil gjøre. Vi er aktive og kan påvirke våre omgivelser til det ytterste.

Ytre motivasjon blir styrt av faktorer utenfor individet, og dette har ikke noen direkte sammenheng med handlingen i seg selv å gjøre. En elev kan få beskjed om at den skal få gå 10 minutter før timen er slutt, hvis den gjør oppgavene den har fått utlevert effektivt og kjapt. Eller bare i det hele tatt gjør det. Men har da eleven lært det den skulle? Har den virkelig satt seg inn i oppgavene og konsentrert seg? Eller er det eneste som har stått i hode på den de 10 minuttene som den slipper unna med hvis oppgavene blir gjort, bare man har skrevet noe på oppgave 1,2, 3 osv.

Ved indre motivasjon derimot, trengs ikke disse ”lokkemidlene”, for da synes elevene det er interessant og kjekt, de er villige til å lære, og oppsøker for å få lære mer.

Hvis en lærer gir anmerkninger for uønsket atferd, eller roser en elev for vel utført arbeid, er dette gode eksempler på behavioristiske motivasjonsprinsipper. Altså kan man si at det er straff og belønning som får elevene til å handle. Erfaringene og opplevelsene med belønningen får elevene til å gjøre handlingen flere ganger slik at de så kan motta belønningen igjen. Belønningen trenger ikke alltid vær fysisk. Som for eksempel bruk av klistermerker som viser at eleven har gjort noe bra. Det kan vekke motivasjonen til å få flere klistermerker.

Min mening er at en absolutt bør ty til indre motivasjon så langt det er mulig, og heller går over til ytre motivasjon om det virkelig trengs. Jeg tror det kan være enklere å nå flere elever med ytre motivasjon enn med indre. Hvordan kunne vekke interesse for noe når eller hvis elevene overhode ikke bryr seg. Her tror jeg det er viktig å få koblet opp kunnskapene om noe elevene kan fra før av. Noe som de kan assosiere stoffet med. Vertfall er det noe jeg merker fungerer på meg selv. Den store kunsten er å bruke ytre motivasjon for å vekke indre motivasjon. En annen viktig faktor er å kjenne sine elever godt for å få best resultat som mulig. Umotiverte elever vil verken trives eller prestere optimalt på skolen. Derfor har skolen et stort ansvar å opprettholde og/eller sette i gang elevenes motivasjon.

Dette kan sammenlignes med å forsøke å tenne et bål. Først må man få fyr. Noen ganger kan det være vanskelig. Den lille flammen fra fyrstikken kan bli blåst ut av vinden, eller det man prøver å tenne på kan være vått osv. Men når man først har fått fyr, vil flammene spre seg og man har ett bål. Når båler brenner på sitt beste er den indre motivasjonen igangsatt.

Det kan være mange faktorer som kan gi ytre motivasjon, som status, det å bli ”godtatt” av sine medelever, miljø, angsten for å mislykkes, penger (at elever får penger av foreldrene hvis de får gode karakterer). Jeg har et personlig eksempel på overføring fra ytre til indre motivasjon:

I fjor tok jeg noen fag som for meg på vidergående hadde vært uaktuelt å bevege meg bort i, fag som jeg så på som tunge og kjedelige; realfag. Mine planer var andre da, og jeg ville inn på et studie som krevde at jeg hadde et høyere snitt . Jeg tok en sjanse og begynte på intensivgymnas. Folk som kjenner meg godt lurte på om det var rablet helt for meg og skjønte ikke hvorfor jeg skulle ta matte, biologi og kjemi. ”Er det noe for deg da, Silje? Du som liker språk så godt” Egentlig skjønte jeg det ikke helt selv heller, men eg ville gi det en sjanse.

Jeg bodde sammen med en som skulle bli lege og en som skulle på jus. De manglet noen 6ere og måtte derfor ta fagene på nytt. Første dagen på skolen fikk jeg vite at nesten 80 % av de som gikk der, var elever som skulle forbedre 5erne sine til 6ere for å komme inn på høyere studier det neste året. At jeg ikke slutten den dagen, det skjønner jeg ikke. Men det stakk noe i meg som sa at hvorfor kan ikke jeg når alle disse kan, det er jo bare til å lese mye, så lærer man jo. Jeg fikk kjapt en sterk holding. Dette kan vi kalle en sosiokulturell motivasjon. Det og ”bli en av gjengen” og få status gjennom gode karakterer. Lysten til å lykkes var også større en angsten for å mislykkes.

I begynnelsen fikk jeg nesten ”kultursjokk” i den kulturen som tilsier at man går på skolen, leser til 8-9 om kvelden, går hjem og spiser, legger seg, og hver ukedag er lik. Dette var noe jeg overhode ikke var vandt til, men etter noen uker var jeg blitt som dem, og karakterene kom deretter. De jeg gikk i klasse sammen med, og ikke for å snakke om dem jeg bodde med, påvirket meg enormt. Altså miljøet.

Det jeg vil frem til er at i begynnelsen brydde jeg meg helt ærlig ikke noe om realfag, og var egentlig ikke særlig motivert, jeg bare begynte for å gjøre ett forsøk til å høyne snittet mitt litt. Altså ytre motivasjon, og belønningen var bedre snitt. Men miljøet gjorde at jeg fikk omstilt meg og fant ut at her er var det press, her måtte man lese hvis man skulle klare seg og prestere godt. Jeg ville også gjøre det bra å få de høyeste karakterene. Dette var nok også litt for å vise de som hadde blitt så overrasket over at jeg skulle begynne der, at jeg kunne takle realfag jeg også.
Etter hvert når jeg leste ble dette faktisk også interessant, og jeg lærte mye. Den ytre motivasjonen snudde seg og ble til indre motivasjon. Jeg fikk det til og skjønte det, jeg ville lære mer. Dette er jo også et resultat i at jeg fikk gode karakterer, hadde karakterene vært dårligere enn det jeg forventet, hadde sikkert motivasjonen heller ikke vært der, verken ytre eller indre..men jeg kom inn i den gode sirkel.

Det vil si, jeg foretok en handling/presentasjon (en prøve for eksempel). Det resulterte i den positive vurdering av både meg selv og andre. (Jeg fikk gode karakterer). Med dette kom min positive følelse ved å mestre og sosial anerkjennelse. Før neste prøve hadde jeg en forventing om positiv mestringsfølelse. På det sosiale forventet jeg igjen anerkjennelse. Slik er den gode sirkelen.