Straff og belønning

Det er viktig at et barn får konsekvenser for sine galne handlinger, så lenge de er klar over at det de gjør er feil. Hva konsekvensene er og om disse konsekvensene er straff, kan diskuteres. Men så lenge barnet vet hva som skjer etter gjennomført gal handling, er dette konsekvenser som må gjennomføres. Jeg har opplevd i skolesammenheng en lærer som truet og truet. "Hvis ikke og om atte"..men ingenting skjedde. Eleven prøver seg gang på gang. Til slutt bygger det seg opp, og plutselig "eksploderer" læreren. Hvorfor ikke utført denne konsekvensen til å begynne med? Et barn kan tøye grensene utrolig langt, og hvis det ikke er noen grenser i det hele tatt, ja, da er jo dette kjempe gøy. Da går det ann å holde på til læreren blir skikkelig sint, å da blir det bare enda gøyere, for det skjer ingenting da heller. Når jeg snakker om konsekvens er ikke dette nødvendigvis straff i den forstand. Men det må settes i gang et tiltak som gjør at eleven forstår at dette er noe man ikke skal gjøre.

Man kan jo spørre seg selv, hva er egentlig straff? Man finner ut at det er vanskelig å svare på, for det er så individuelt. Elevene er forskjellige, å dette må man kunne se ann. Noe kan bli sagt til en elev, og den hefter seg ikke i det hele tatt, mens for en annen elev kan det bli et kjempeproblem. Dette er vanskelig, men det er viktig å være bestemt. Det er slik som Skinner sier at hvis læreren straffer, kan eleven oppleve å blir redd læreren. Dette er noe jeg aldri vil oppleve. Jeg vil aldri skremme mine elever. Men man må få elevene til å forstå hvilke handlinger/oppførsel som er uakseptabelt.


I super nanny kan man se hvordan barna blir straffet med konsekvenser av gjort handling. Hvis de ikke oppfører seg blir de eks satt i skammekroken hver gang. Så lenge barna vet hva som skjer om denne regelen blir brutt, er det vikitg at også "straffen" blir satt hvis det skal fungere.

Et eksempel er et barn som går i skapet og finner sjokloade. Første gang barnet gjør dette,må det bli det reagert på. Men på en rolig og fin måte forklart at, "Sjokolade er noe man spiser på lørdager, det er ikke lov å gå å forsyne seg i skapet på egen hånd". Man sørger for at barnet har forstått. Handlingen forekommer igjen.. Man forklarer da at hvis barnet gjør dette igjen, så forsvinner lørdagens godtepose. Dette skjer igjen, og da er det viktig å være bestemt. "Nå gjorde du det igjen, dermed ingen godtepose på lørdag". Ferdig med det. Hvis dette da skal hjelpe bør man holde det man sier. Jeg må jo si at når jeg sitter her og skriver nå, føler jeg meg utrolig streng, og hadde sikkert fått ufattelig dårlig samvittighet når lørdagen kom. Men blir dette gjennomført, husker barnet forhåpentligvis at "Okei, sist gang jeg gjorde dette, fikk jeg altså ikke godtepose på lørdagen".

Hva er egentlig belønning? Man må finne belønningssystemer som fungerer. Belønning kan være alt fra klistremerker i bøkene til bonus ved å få spille slåball ute en skoletime. Skryt er motiverende, ikke minst uventet skryt. På samme måte som "straff", må belønningen utføres når det "ventes". Man må vertfall ikke love noe og ikke holde det, da mister man tiltroen til elevene.

Hvordan blir elevene trygge på læreren sin?

Det er viktig hvordan elevene blir møtt av sin lærer på skolen. Alle elever har forventninger til lærerene sine, hvordan være en lojal støttespiller?

Ett moment er at elevene føler seg trygg på læreren sin, og i sitt eget klasserom. En lærer må være lojal overfor sine elever og man skal på best mulig måte prøve å "beskytte" elevene. Noen elever kan ha personlige problemer som gjerne kan "hemme" dem i skolehverdagen. Dette trenger for all del ikke være store problemer, men kanskje nok til at eleven kan ha enn litt annerledes skolehverdag enn den selv kunne ønsket. Derfor må man prøve å fokusere på det eleven er flink til, og hjelpe eleven til å kunne tenke positiv.
En lærer må kunne se hver elev på en god måte, bry seg, vise respekt og være en god støttespiller. En god forsutsetning for å kunne trives på skolen og har best mulig læringsutbytte, er å være trygg og bli sett.

Jeg glemmer aldri en elev i min klasse som hadde problemer med eksem. Denne eleven syntes rett og slett det var flaut og ville overhodet ikke at det skulle komme ut i klassen. Riktig nok var dette noe vi andre kunne se selv ,men det var ingen av elevene som heftet seg i det hele tatt. Det kunne oppstå ubekvemme situasjoner når vi skulle holde i hendene to og to, da stod den eleven ofte alene. Det jeg vil frem til er at læreren påpekte dette hele tiden, "nå må du huske å smøre deg", "pass på at det ikke sprekker når du nå går ut i den kalde luften". En ting var å vise omsorg, men dette ble gjort på helt feil måte. Hver gang ble det påpekt slik at vi andre kunne høre det. Jeg husker at man kunne se på den eleven at det var helt forferdelig. "Hyysj, ikke si det så høyt". Hadde dette vært en av mine elever ville jeg heller tatt eleven til siden for å snakket om problemet, og jeg synes det er viktig at temaet hadde foregått på tomannshånd. Ikke i "plenum" i klassen. Denne eleven fikk "feil" oppmeksomhet, mener jeg.
Personlig vil jeg også tro at i en slik situasjon var det heller ingen av de andre elevene som sa "hemmelige" ting til læreren, for en kunne jo risikere at de andre i klassen fikk vite det uansett.
Det er synd, for kanskje bare tanken av at en "voksen" vet, kan gjøre et barn trygg.

Jeg skrev i mitt første blogginnlegg om en lærer jeg husker godt. Mye av grunnen til at jeg husket den læreren var på grunn av hennes måte å være på mot oss som elever. Hun viste mye kjærlighet og jeg følte meg trygg på henne.

En må også følge godt med, å være oppmerksom hele tiden. Dette er kanskje lettere sagt enn gjort, men klarer man det er man spart for mye. Det kan skje konflikter i klassen som absolutt må tas opp, enten det gjelder hele klassen, eller enkeltpersoner. Men dette må legges merke til. Kanskje det fåregår ting i klassen som blir totalt oversett av læreren. På en av powerpoint presentasjonene står det , "Hvordan skal læreren vite når det er på tide å gripe inn? Jo, når det er rett før en situasjon utvikler seg til å bli alvorlig. Det kan være vanskelig å vite.
Derfor er det veldig viktig med klasseregler. Man bør ha konkrete, greie regler i klassen. Det som gjerne er best, er at elevene selv har vært med på å utforme disse reglene selv. Reglene må henge inne i klasserommet, slik at det er oversiktelig og greit. Blir noen av disse reglene brutt, må man gripe inn og høre hvorfor og hvordan disse reglene be brutt? Dette gir også trygghet for elevene.
Ellers synes jeg det er viktig å la elevene få muligheten til å lage klasserommet til sitt "eget", med tegninger og annet arbeid.

Undervisningsplanlegging

Om noen få uker skal jeg for andre gang ut i praksis. Denne gangen skal vi ikke bare observere, men også ta del i undervisningen. Da må jeg planlegge undervisningen og hvordan jeg skal gå frem i de forskjellige øktene. Det finnes ingen fastisvar på hvordan man skal gjøre dette, men en god modell som kan brukes som hjelpemiddel, den didaktiske relasjonsmodell. Det er viktig at planleggingen dekker både faglige, pedagogiske og praktiske forhold for å gi elevene gode læringsbetingelser.

Det kreves forutsetninger både hos elevene og læreren for en vellykket læringssituasjon. Det er mange faktorer som spiller inn når det gjelder en elevs evne til å tilegne seg kunnskap. Er det seint eller tidelig på dagen? Mandag eller fredag? Og ellers generelle påvirkninger for den enkelte elev. Noe kan være kjempe spennende og interessant for en elev, mens sidemannen "detter helt av lasset" og klarer ikke å henge med i det hele tatt. Derfor er det en forutsetning å kjenne elevene godt. Da vet man på forhånd hva de er opptatt av, og hva som kan engasjere dem.
I tillegg til elevene spiller læreren også en viktig rolle. Er han/hun motivert, engasjert? Har læreren nok fagkunnskaper om emnet som skal gjennomgås?
Det å ha mål for det man holder på med er også kjempe viktig. Hva skal elevene sitte igjen med av kunnskap? Hva skal vi få ut av det vi nå skal gjennomføre?

Det man også må tenke på er hvilke "verktøy" man har til disposisjon når man skal planlegge. Bruk av klasserom, regler man har på skolen for diverse aktiviteter, ressurser o.l. Dette er noen rammefaktorer som kan hemme eller lette læringsprosessen. Jeg kan for eksempel få problemer hvis jeg har planlagt å vise en film, og ikke kommet på at det klasserommet vi har den/de timen/ene ikke har videoavspiller. Når det gjelder hvordan man skal gjennomføre timen praktisk vil jeg tro at dette har mye å si for resultatet. Her er det ulike klasseromsituasjoner, læringssituasjoner og arbeidssituasjoner. Jeg mener det er viktig å ha varierte måter å gjøre ting på, slik at elevene ikke går lei og vet nøyaktig hva som venter dem hver time. Dette gjør det mye mer spennende. Her vil jeg også nevne det med kjennskap til elevene. Hva fungerer i denne klassen, hva fungerer ikke? Det er ting man etterhvert legger merke til. Måten man gjør ting på vises jo igjen i det pedagogiske grunnsynet og hvilke måter man liker best og synes fungerer.

Innholdet blir etter hvilket fag man underviser i, og emne. Man har jo selvfølgelig lærebok og lærerplan, men er det alltid etter punkt og prikke relevant å gå slavisk etter lærerboka? Nei, for all del, det er åpent for andre innfallsvinkler også. Innholdet kan heller ikke være likt for alle elevene. Noen er kommet lengre i sin utvikling enn andre og trenger vanskeligere utfordringer på sitt nivå. "Headfittingprinsippet" er et godt bilde på dette. Hatter som er litt større enn hodet passer best. Elevene må på sitt nivå ha noe å strekke seg etter, utfordringer.
Til slutt sitter man igjen med en vurdering. Man kan på mange måter si at all evaluering er god evaluering. Enten har man hatt en vellyket økt eller mindre vellykket økt, da gjør man forandringer og får en bedre økt i neste omgang. Men det viktigste av alt er jo hva elevene sitter igjen med. Har de virkelig lært noe?

I den didaktiske relasjonsmodellen henger alle faktorene sammen og den klargjør sammenhenger og viser hvilke forskjellige elementer læreren må ta hensyn til. Hvis man har gjort et valg en plass, avgrenser dette for hva som er mulig i de andre kategoriene. Men om man har planlagt en time betyr ikke det at det alltid går akkuratt slik man hadde tenkt.
Det skaper også en viss trygghet som lærer å ha planlagt økten skikkelig. Når læreren er godt forberedt har elevene best mulighet til å virkelig lære noe mener jeg. Ellers vil jeg si at jeg ser ikke på den didaktiske relasjonsmodellen som en konkrekt oppskrift, men en god støtte. Etter hvert som man blir "drillet" på dette å planlegge undervisning tror jeg det stort sett vil gå av seg selv.