Forskrift til opplæringsloven om vurdering, §3-4a, dialog om annen utvikling, slår fast:
”Læreren skal jevnlig ha dialog med eleven om utviklingen i lys av § 1-2 i opplæringsloven, generell del og prinsipper for opplæringen i Læreplanverket for Kunnskapsløftet”
Dette er det loven sier, men jeg tror elevsamtalene blir gjennomført på andre grunnlag enn at det er lovpålagt. Elevsamtalene skaper en trygghet mellom både lærer og elev. Her får eleven tid alene med læreren sin til å snakke om ting som eleven på eget initiativ kan ha vanskeligheter for å gripe tak i selv. Dette kan være alt fra vanskeligheter i et enkelt fag, til at læreren får greie på hvor mye eleven faktisk trives på skolen. Dessuten føler læreren at den får tid til hver enkelt elev, og at den får en ordentlig og rolig samtale sammen med eleven alene.
Det som er vanlig å ta opp i en elevsamtale er trivsel på skolen, altså kunne få greie på hvordan eleven har det på skolen, både faglig, sosialt og kulturelt. Det er viktig å spørre om hvilke fag eleven trives med, og hvorfor, og ellers oppfølging innen de forskjellige fagområdene. Dette resulterer jo i at hver enkelt elev blir sett av læreren og får mulighet til å gi utrykk for hvordan den har det på skolen. Altså tilpasset opplæring. Noen elever gjør kanskje dette daglig, mens andre forsvinner litt i mengden, og det er lett for at disse ikke får delt sine tanker og følelser på samme måte, selv om disse også har behov for det.
For at elevene skal tørre å si hvordan de virkelig har det, må elevsamtalen legges opp slik at det blir trygge omstendigheter. Første bud er å informere eleven om at du som lærer har taushetsplikt. Med dette menes at problemer som eleven har i klassen og lignende, ikke kommer ut til de andre medelevene eller andre utenforstående. Andre ting er at eleven må få oppmerksomhet, og du som lærer må vise at du er interessert. Man holder ikke på med andre ting, for eksempel tar telefonsamtaler underveis og lignende. Mobiltelefonen må enten skrus av eller vertfall være satt på lydløs! Det vil være respektløst å ta en telefon som ringer. Ellers må man finne en balanse mellom aktiv lytting og snakking, slik at det ikke føles ut som et avhør eller intervju hvor eleven blir presset opp i et hjørne der han/hun må svare på en rekke spørsmål. Altså må man være bevisst på kommunikasjon og kjemi.
De yngre barna kan også ha større vanskeligheter med å kommunisere enn de eldre. Derfor må man gi rom for trening og prøving. Dette er jo nettopp det de skal lære seg. Kanskje de yngre elevene også er rake motsetningen. Noen kan synes det er stas å få snakke helt alene med læreren. Det kan føles som et viktig møte, og den yngre eleven føler seg plutselig kjempevoksen. Dette vil nok variere mye, men når man kjenner elevene finner man raskt ut av det.
Det kan også være skummelt for elevene, og at det blir en slags maktforhold – lærer og elev. Dette må man prøve å unngå. For å få samtalen til å flyte bedre kan man jo også få eleven til å skrive for eksempel to ting den har lyst å snakke om, to ting den synes den er god til og to ting den synes er vanskelig. Noen elever kan også ha godt av og ikke sitte på kontoret til læreren, hvor det hele blir så høytidelig og autoritært. Med dette kan man ha elevsamtalene på andre steder som grupperom osv.
Etter samtalen bør det skrives et lite referat av det som har blitt gjennomgått og sagt. For at dette skal blir mest mulig troverdig, og for å unngå misforståelser, kan det være lurt at både lærer og elev leser gjennom sammen. Etter dette bør referatet signeres både av lærer og elev.
