En lærer jeg husker godt...

Da jeg var 8 år gammel og gikk i 2.klasse , flyttet jeg og min familie fra Solvang til Gard. Da ble jeg også nødt til å skifte skole etter bare 2 år. På Gard møtte jeg en lærer jeg aldri kommer til å glemme,"Frøken".

Jeg hadde fått besøksdag på min nye skole før sommerferien. Jeg var spent, veldig spent. På mine nye klassekamerater og ikke minst min helt nye "Frøken". Var hun streng? snill? høy? lav? Jeg husker hun kom ut og hentet meg og Mamma på skoleplassen. Første inntrykket gjorde at jeg ikke trengte å bekymre meg lenger.

I klasserommet stod pulten min klar, og Mamma fikk sitte på en stol helt bakerst i klasserommet. Det første som møtte meg var en fargerik tavle hvor det stod, "Hjertelig Velkommen i 2 B, Silje Anita". Det gikk ikke lang tid før klassen stemte i en velkommen sang.

Først fortalte "Frøken" litt om seg selv, deretter var det mine nye klassekamerater som skulle få introdusere seg. Alle hadde tegnet hver sin tegning til meg. En og en elev reiste seg, tok med seg tegningen, kom bort til pulten min, hilste fint på meg og ønsket meg velkommen. De hadde allerede inkludert meg i klassen. Jeg følte meg virkelig velkommen og gledet meg til å begynne.

Det jeg har tenkt på i ettertid er at det var mye "Frøken" som stod bak den varme velkomsten jeg fikk. På forhånd hadde hun informert elevene om den nye jenta som skulle begynne i klassen. De var veldig forberedte, og visste hvilken situvasjon jeg var i. Akkuratt som om de skulle vært der selv.

Hun hadde en tendens til å få absolutt alle i klassen med seg. Ikke bare var hun inkluderende , men hun hadde en evne til å motivere og glede også. Samtidig var hun rettferdig og vi hadde respekt for henne. Jeg husket hun snakket veldig høyt og hadde en munter stemme. Hun levde seg inn i det hun snakket om og engasjerte oss. Ofte kalte hun oss "ongane mine". Hun var ordentlig, omsorgsfull og passet på oss hele tiden. Hun ville oss det kun det beste.

Når det var friminutt, gikk "Frøken" vakt i skolegården. De andre elevene kommenterte ofte "Sko ønska hu va mi frøken, hu e så kjekke". Da husker jeg at vi som gikk i klassen smilte bredt. Vi var kry over henne, kry av å ha henne som frøken.
Når friminuttet var over stilte vi opp i rekker. Klassen vår var den eneste som stod på rekker. Vi visste alle at hvis vi stod ordentlig gledet vi "Frøken", og det fortjente hun. Vi hadde den beste frøken, og ville på ingen måte skuffe henne.

Hun brant for skolen og ikke minst elevene sine. Hun var en rollemodell med god holdning som smittet over på oss. Hun gav av seg selv og for meg var hun et forbilde. Grunnen til at jeg husker henne godt er den måten jeg ble tatt i mot på, den varmen som møtte meg. Og ikke minst hvordan hun var som lærer.